Tekst: Arnulf Kolstad. Illustrasjon i headingen: Oscar Grønner
Publisert hos Dansens hus – Nasjonal Scene for dans
www.dansenshus.com –Gjengitt med tillatelse fra Dansens Hus
Publisert i Al Farah bladet 91/oktober 2019.
Mange vil mene at dans først og fremst er kroppslig bevegelse. Men dansen uttrykker seg ikke kun i den synlige kroppen. Den sitter også gjemt inne i hodet.
Hjernen deltar i dansen uten at vi kan se eller merke det, og lenge trodde vi den var upåvirket av dansen og hva vi for øvrig gjorde, tenkte og følte. Vi kjente ikke hjernens funksjon. At den er med på å gi oss dansens opplevelse og selv påvirkes av dansen visste vi lite om for 30 år siden.
May-Brit og Edvard Moser, som fikk Nobelprisen i 2014 for sin hjerneforskning, kom til i Trondheim i begynnelsen av 1990-årene. Jeg var instituttstyrer på Psykologisk institutt, og vi inviterte Moser-parets læremester ved Universitetet Oslo, professor Per Andersen, til å holde gjesteforelesning. Da var hjerneforsker Andersen et stykke opp i 60-årene, og etter datidas kunnskap om hjernen burde han og hjernen hans ha stivnet for lengst. Men måten han innledet forelesningen på tydet på noe annet, og jeg glemmer det aldri: «Jeg må revurdere alt jeg har kunnet om hjernen. Det er ikke som jeg har trodd, at hjernen (og vi mennesker) har en bestemt kapasitet som bestemmer våre prestasjoner. Det er omvendt: prestasjonene, det vi gjør og tenker, bestemmer hjernens kapasitet». Pioneren i norsk hjerneforskning måtte altså for mindre enn 30 år siden revurdere sin kunnskap om hjernens virkemåte. Nyere hjerneforskning hadde snudd opp ned på hans og vår viten. Spesielt forestillingen om at hjernen ikke endrer seg på annen måte enn at hjerneceller dør.
Hjernen er plastisk
1996 var et dramatisk år for hjernevitenskapene. Ny forskning viste at hjernen kunne repareres. Ja, den reparerte seg selv ved å danne nye forbindelser – synapser – mellom hjernecellene. Forskerne oppdaget at hjernen er «plastisk» og endrer struktur, og selv læremesteren til de kommende Nobelprisvinnerne måtte starte på nytt for cirka 20 år siden. Det som var ny og radikal kunnskap den gang hører med til barnelærdommen nå. I dag vet vi at hjernen er plastisk, at den ikke har en begrenset kapasitet eller en fastlagt arkitektur, men at dens oppbygning endrer seg i takt med hva vi utsetter den for av bevegelser, tanker og følelser. May-Britt og Edvard Moser studerer som kjent rottehjerner, og de fleste har fått med seg at rottas hjerne er kompleks. Men sammenliknet med menneskehjernen er rottehjernen enkel. Den veier i underkant av 2 gram. Menneskehjernen veier ca. 1,4 kg, altså 7000 ganger mer, og er minst 7000 ganger så komplisert.
Menneskehjernen har i underkant av 200 milliarder nerveceller eller nevroner. De fleste dannes før fødselen. Også mange av celleforbindelsene (synapsene) – hovedveiene – mellom nevronene er dannet før vi er født. Men de fleste synapsene dannes etter fødselen, avhengig av hva vi gjør, tenker og føler, og hvordan miljøet påvirker oss. En nyfødthjerne vokser med fenomenal hastighet. Ved fødselen veier den bare ¼ av en voksen hjerne, og ved 3-års alderen 80 prosent. Ved 2-3 års alderen, når vi tilegner oss morsmålet, dannes det to millioner synapser hvert sekund! Hjernen utfordres av språket i kulturen som på dette alderstrinnet overføres og internaliseres i hvert enkelt individs hjerne. Språket representeres i hjernen som nevroner og synapser i bestemte hjernestrukturer, og takket være den konservative hjernen blir språket hos de fleste værende i hjernen som et hjelpemiddel livet ut.
Hjernen er nemlig konservativ – men liker utfordringer.
Hjernen vil helst gjenta det den har gjort før, dvs. bruke de nevroner og synapser som allerede er benyttet. Dersom vi overlater til hjernen å bestemme kan vi ende med kun å gjenta oss selv. Men vi kan få den til å velge nye spor, forlate hovedveiene og tråkke nye stier. Det er en mulighet vi bør benytte oss av. Vi bør ta kontroll over hjernen, utfordre den ved å oppleve noe nytt, stille krav om oppretting av nye forbindelser og nevrale mønstre. For selv om hjernen i sin funksjon er konservativ, så ”liker” den å bli utfordret, og dermed få muligheten til å ta i bruk mer av den nærmest uendelige kapasiteten hjernen har. I løpet av livet «dør» det millioner av hjerneceller, langt flere enn det nydannes. Mange synapser kuttes også ut, bl.a. fordi de ikke brukes og holdes vedlike. Men hjernen har altså enorme ressurser til rådighet. 200 milliarder celler er uhorvelig mange, og når hver celle har forbindelse med i gjennomsnitt 15000 andre celler blir nettverket så komplekst at hjernen selv antagelig har problemer med å holde oversikten.
– Mulighetene er uendelige for å utfordre og utvikle hjernen til å danne mer komplekse mønstre.
Dansehjerne?
Fordi hjernen også er ”konservativ” vil den tilpasse seg det vi holder på med. Konservatismen kommer til uttrykk som stadig dypere hjulspor i hjernens plastiske masse, for å bruke en metafor. Kjente synapseforbindelser gjentas, men det skapes ingen nye. De forbindelsene som er aktivert tidligere blir aktivert igjen, kreativiteten og kombinasjonsevnen svekkes, repetisjonen eller gjentagelsen forsterkes. Det blir enda vanskeligere å komme ut av tilvante tankespor og bevegelsesmønstre. Dansere kan få en dansehjerne, slik taxisjåfører i London utviklet en taxihjerne: Etter noen år med å finne fram i Londons jungel med taxien, fikk sjåførene mer grå substans (tettere nevralt nettverk) i bakre Hippocampus. Effekten økte med kjørelengden og tyder på at erfaring med å finne fram er årsaken til endringene i hjernen. Det samme gjelder dansere. Hjernen deres får flere synapser enn folk flest i bestemte strukturer ved trening, og danseferdigheten øker. Men styrking og fordypning av noen spor i hjernen kan altså være et tveegget sverd fordi det fører til at de praktiserte bevegelsesmønstrene blir lettere å utføre, samtidig som det kan bli vanskeligere å lære nye. Vi blir flinkere til å repetere enn til å fornye oss, – derfor må vi huske på å variere bevegelsesmønsteret, tankene og følelsene for å utfordre og bruke en større del av hjernen. Å bryte vaner og atferdsmønstre er ikke så enkelt, men det er viktig for kreativiteten og for å finne løsninger på mange problemer med hjernens hjelp.
Speilnevroner
Et danseensemble består ofte av flere individuelle dansere med ulike hjerner som skal koordinere innsatsen og bevegelsene. Nyere forskning viser det finnes bestemte hjerneceller, eller nevrale strukturer, såkalte speilnevroner som gjør at en dansers hjerne kan «speile» eller etterape det som foregår i en annens danser hjerne (og uten at en er klar over det). Koordineringen i dansen forgår altså til dels automatisk eller ubevisst, med hjelp fra speilnevronene.
Hindre hakk i plata
Hjernen påvirkes altså av det vi gjør, tenker og føler. Det betyr at vi kan endre hjernen, og oss selv, ved bevisst å handle, tenke og føle annerledes enn før. Da dannes nye forbindelser mellom hjerneceller. Vi får rikere nettverk av nevroner. Hjernen får ”flere brikker å spille med” og blir ikke stående å hakke i det samme sporet. Hvis vi vil hindre hakk i plata må vi altså gjøre noe annet enn det vi har gjort før.
For å «trene» hjernen, utvide kraften, kapasiteten, kompleksiteten, bli dyktigere og lykkeligere må vi gjøre noe annet enn det vi har vent oss til å gjøre. Finne aktiviteter vi aldri har tenkt på tidligere, slik vi var nødt til å gjøre som barn: Gå på travbanen, på bingo, skrive dikt, delta i sangkor, samle på frimerker, bli muslim, bli medlem av Fremskrittspartiet eller Rødt, ta deltidsjobb på RIMI, seile jorda rundt, begynne å strikke, svømme over Oslofjorden (som prosjekt), gå baklengs, skriv med den hånda vi vanligvis ikke skriver med, anskaffe et eksotisk dyr, dyrke sukkererter og ikke minst: Se en danseforestilling! Mulighetene er uendelige for å utfordre og utvikle hjernen til å danne mer komplekse mønstre.
Tekstforfatter Arnulf Kolstad er professor emeritus ved Psykologisk institutt ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU), og professor II ved Høgskolen i Nesna. Han er utdannet sivilingeniør, spesialpsykolog, kulturpsykolog og sinolog, og er en aktiv samfunnsdebattant.
