Intervju med Serena Ramzy, del 2
Tekst: Catherine Ydstie
Publisert i Al Farah bladet nr 91/Oktober 2019
Jeg møtte Serena i Trondheim i april 2018 der hun var gjesteartist i forbindelse med Zagrouthas Orientalske Aften. Serena har holdt på med magedans i mange år og er et vandrende leksikon når det gjelder orientalsk dans.
Del 1 av artikkelen finner du i Al Farah bladet nr 89/desember 2018 og på foreningens nettside HER
Serena er født og oppvokst i São Paulo, Brasil, en by med et stort arabisk miljø. «Det bor mange libanesere og syrere der», forteller Serena. «Det er én del av byen som hovedsakelig består av butikker som eies av arabere, der selges det alle slags arabiske ting.»
Serena begynte seks år gammel å lære ballett, moderne dans og selvfølgelig brasiliansk samba. Magedans lærte hun av søstrene sine, og i 1991 ble Serena en av de yngste profesjonelle magedanserne i Brasil i en alder av femten år. «Jeg hadde kontakt med dansen og musikken fra magedansens verden fra jeg var åtte år gammel», forteller hun, «fordi søsteren min Karima var magedanser. Hun har danset siden 80-tallet. Jeg pleide å følge henne overalt. Jeg så på showene hennes, bar veskene og plukket opp sløret hennes.»
Idag er Serena bosatt i Storbritannia og turnerer verden rundt for å undervise og opptre. Hun er kjent for sitt naturlige uttrykk og sin musikkfølelse.
Serena er hovedsakelig inspirert av dansere fra ‘the Golden Era’ av egyptisk dans og brenner for å løfte denne stilen fram i lyset igjen. Hun synes det er viktig at dagens dansere kjenner til magedansens historie, og i løpet av vår høyst uformelle samtale kom hun med et vell av historiekunnskap om magedans.
«Magedans i Midtøsten forekommer i to svært forskjellige sammenhenger – som sosial dans og som oppvisningsdans. Som oppvisningsdans startet magedans i Egypt i såkalte ‘House of Entertainment’, der det var én danser og to-tre musikere. Det var en uformell setting der danseren danset baladi, som var datidens dansemusikk. Med koloniseringen av landet rundt 1900-tallet kom endringer. Kolonimakten krevde lisens og skatt av danserne. Det oppstod da Cabaret Houses som var mer formelle dansesteder drevet av en eier som betalte skatt og lisens. Cabaret Houses hadde én stor scene og kunne ha opptil 20 dansere. Presentasjonen av dansen ble således endret, og majenci som dansestil oppsto. Majenci, eller magency er navnet på dansen og er en presentasjon av danseren. Musikken til magency er komponert for å få danseren til å vise seg fra sin beste side. Denne måten å komponere/bygge opp musikken på kommer opprinnelig fra vesten, men egypterne har nå gjort den til sin egen. En av de første komponistene som laget denne typen musikk var Mohamed Abdel Wahab. Ordet magency er laget av egyptere, det kommer antageligvis fra det franske mise-en-scene som betyr å sette i scene.»
For Serena er det viktig at hun i sin dans beholder et balansert forhold mellom egyptisk dansestil og andre dansestiler/bevegelser. Nå til dags opplever hun at de fleste dansere har mest av andre dansebevegelser enn rene egyptiske, men for henne er det viktig å opprettholde en balanse i dansen med hensyn til egyptiske bevegelser.
Hva er da egyptiske bevegelser?
”Det handler om grunnleggende egyptisk teknikk, om rytmene, hvorfor beveger vi oss, hvilken kroppsdel og hvorfor. Grunnleggende egyptisk teknikk handler om hoftebevegelser og om å holde det enkelt, det vil si kvalitet istedenfor kvantitet. Suhair Zakis dans er et godt eksempel på grunnleggende egyptisk teknikk, og hipdrop er en original egyptisk dansebevegelse. Shimmies er et eksempel på hvorfor vi beveger oss, det er en bevegelse du legger oppå en annen for å vise vibrasjonskvaliteten i musikken.”
Nettopp musikken er det viktigste for Serena, dansen handler primært om musikken for henne. ”Your ears have to be bigger than your hips.” En dansers oppgave er å oversette musikken til bevegelser, musikken kommer til live gjennom kroppen din. Det publikum ser og det de hører må stemme for at det skal være dans i Serenas øyne.
Hvilket forhold har du til dagens kostymetrender?
«Det er musikken som er en dansers hovedredskap og ikke kostymet/drakten», er hennes umiddelbare reaksjon på spørsmålet.
«Dansen og hva danseren har på seg gjenspeiler samfunnet, folks frihet og begrensninger. På 40- og 50-tallet i Egypt for eksempel danset danserne med bare bein og bar mage. Flesteparten av den kvinnelige befolkningen i landet gikk ikke med slør eller dekket seg til, og magedansere var berømte og respekterte. Under revolusjonen i 1952-53 gikk Egypt fra å være et kongedømme til å bli en egyptisk arabisk republikk. Islam sto da sterkt, og danserne og resten av den kvinnelige befolkningen måtte dekke seg mer til. Kostyme/drakt-bransjen oppsto fordi folk trengte penger – og arbeid. Etterhvert ble det status å eie en designerdrakt – dette er et godt eksempel på at dansen og hva danseren har på seg gjenspeiler samfunnet.”
Du reiser en god del rundt i verden og underviser, har du noen tanker om det å undervise?
«Jeg ønsker ikke å begrense andres kreativitet eller følelser, derfor vil jeg ikke at mine elever skal gjøre eksakt hva jeg gjør, det vil si kopiere meg. Jeg har valgt å undervise ved å starte med å vise og å forklare elevene musikkstrukturen i stykket vi skal danse til. Så bestemmer jeg meg underveis i timen for oppbyggingen av dansen, med hjelp og medbestemmelse av elevene.»
Har du en favorittdanser? Og hva er det ved den danseren som du liker?
Min favorittdanser gjennom tiden er Naima Akef. Jeg beundrer henne for hennes finesse og ynde, hennes presisjon og kontroll med hensyn til danseteknikk, at hun i sin dans velger kvalitet fremfor kvantitet, samt kompleksiteten og dybden i hennes musikkforståelse.
Serenas 5 hotte tips:
- Velg deg et «theme-step» – et trinn/en bevegelse som er en signaturbevegelse i dansen din – enten for deg som person eller for akkurat en spesifikk koreografi.
- Ikke bruke alle trinn du kan i samme dans, da vil neste dans bli nesten helt lik.
- «Less is more» – gjenta samme bevegelse, men med en variasjon når musikken gjentar seg.
- Musikken, ikke kostymet/drakten, er en dansers hovedredskap.
- Ta pauser underveis i dansen, du trenger ikke å markere hver eneste aksent.
Tekstforfatter Catherine Ydstie underviser i magedans, zumba og pilates ved Oslo Magedansstudio og danser i gruppene Bellystars og Kjerringer. Hun er utdannet barnevernspedagog og jobber med funksjonshemmede barn og unge i Nittedal.