Av Bente Hjertås, Zagroutha forening for orientalsk dans i Trondheim
Foto: Runa Green Photography
Publisert i Al Farah bladet nr 91/oktober 2019
I anledning Zagrouthas 20 års jubileum i april fant vi ut at vi virkelig skulle slå på stortromma og invitere en superstjerne innen orientalsk dans. Vi har jevnlig hatt besøk av mannlige gjestedansere, og da det var på tide med en mannlig danser igjen, inviterte vi like godt Tito Seif til Trondheim. Vi vurderte for og imot, og vi hadde en liste med dansere vi kunne tenke oss, men vi endte til slutt med at vi like greit kunne invitere noen som virkelig dro både kursdeltakere og publikum.
Tito Seif var i Norge i 2009, invitert av Al Farah (klikk her for å se bilder fra Al Farah showet med Tito Seif). Siden har hans popularitet bare vokst og vokst (skal ikke si at det var Norgesbesøket som var skyld i det), og han turnerer så mye rundt om i verden at han knapt har tid til en tur hjemom. Da han skulle reise til Trondheim hadde han kun hatt noen få timer hjemme før han måtte ut på reise igjen. Dessverre måtte han også bo en uforutsett natt på hotell på flyplassen i København på vei til Norge.
Det er ikke helt lett å invitere store stjerner fra Egypt hit til lille Trondheim, så det organisatoriske og kostnadsmessige er en historie for seg selv. Det blir nok noen år til neste gang vi kan invitere en så stor stjerne, men vi angrer ikke på at vi inviterte Tito. Det ble ikke tid til et formelt intervju, men vi fikk tid til litt småprat mellom slagene.
Tito sier i et intervju på YouTube at han fikk kallenavnet sitt fordi han så mye og konsentrert på de egyptiske danserinnene på tv. Han var veldig inspirert av danserinner som Suheir Zaki og Naima Akef, og lærte raqs sharki ved å studere dem intenst. Han begynte deretter på en danseskole for populærdans (“shaabi”), tok småjobber på hoteller og showscener, og var innstilt på å lære så mye som mulig. Han sier i intervjuet at han dro fra sted til sted, og alt hadde en hensikt der og da. Han gjorde seg ferdig med etappe for etappe, og har blitt til den Tito han er i dag. Takket være Gud, sier han, som den troende mannen han er.
Han dannet en dansegruppe som danset shaabi/showdans og folklore. Deretter dro han til Sharm El Sheik hvor han jobbet lenge, og dannet en ny gruppe med både kvinnelige og mannlige folklore/shaabi-dansere. Men denne gangen skulle de danse oriental. Han måtte lære opp jentene i gruppa til å danse oriental/sharki, og slik ble det at han selv begynte å danse oriental. Han ønsket at gruppa skulle gjøre noe nytt i stedet for kun å danse shaabi, eskandarani og folkedans, og han ville at den skulle ha et spesielt varemerke som skilte dem ut fra andre grupper. Dermed introduserte han den mannlige orientalske danseren, noe som ble meget vellykket.
Han sier det er hans lidenskap for dansen som har gitt ham suksess. Og Guds nåde.
«Jeg liker ikke folk som ser en over skuldrene. Jeg liker enkelhet. Det er ikke mye mer å legge til, det er ikke annet enn enkelhet. Den enkle personen er alltid elsket av mennesker, ikke på grunn av et navn som mener seg selv overlegen andre. Jeg liker ikke slikt, og jeg har andre prinsipper.» (Løst oversatt fra spansk, fra You Tube-video)
Før han går ut på scenen, ber han til Gud om at publikum må ta godt imot ham med kjærlighet.
«Når publikum tar imot meg med kjærlighet, gir jeg mitt beste, og energien min øker takket være dem. Kontakten med publikum gjør at jeg ser kun dem og ingenting annet.»
Han forteller om et spesielt øyeblikk:
«Første gang jeg skulle danse raqs sharki på en scene var dansegruppen min på en annen jobb, og det var ikke nok tid til at de rakk innom hotellet mitt. Jeg hadde bare én danserinne med meg, og jeg sa til henne at jeg skulle begynne med assaya. Kontrakten vår sa 45 minutter, og vi må dekke det med bare oss to. Men assayaen er 7 minutter og hun danset 3 orientalske sanger, noe som betydde 15 minutter, pluss et annet nummer, så vi ville dekke 30 minutter. Vi var 15 minutter unna å oppfylle tidskravet, så jeg sa til henne at vi går ut på scenen sammen og ser hvordan folk reagerer. Akkurat denne dagen var det ingen egyptere blant publikum, kun utlendinger. Avtalen var at hvis de aksepterte meg så ville jeg danse videre, hvis ikke skulle jeg forlate scenen og hun skulle fortsette alene. Da vi kom ut så alle på meg og ikke på henne. Tilskuerne elsket meg! Det ga meg et løft. Hotellet fortalte meg etterpå at de ville ha meg alene, uten gruppen min.»
Tekstforfatter Bente Hjertås bor i Trondheim og har danset orientalsk dans siden 2003. Hun er en ivrig og skolert amatørdanser, og opptrer jevnlig på Al Farahs show. Bente er lidenskapelig opptatt av orientalsk dans og musikk, og har bidratt med flere artikler i Al Farah magasinet
