Tekst: Anita Kjeverud
Publisert i Al Farah bladet nr 85/juli 2017
Magedans markedsføres ofte som en kroppsvennlig dans, og magedansmiljøet som inkluderende med hensyn til kropper og aldre. Da jeg første gang kom på kurs på Navlen dansestudio, lett nervøs grunnet min manglende danseerfaring, var dette også noe som slo meg. Langs benkeradene stod kvinner i alle aldre og skiftet. Jeg nærmet meg 30 og følte meg som en moden debutant. Nå er jeg mest sannsynlig midt i livet, pasientene på jobben min har sluttet å spørre hvor gammel jeg er, og jeg innser at ingen ville finne på å kalle meg ung og lovende lenger. Kanskje kan foreldrene mine være glad for at jeg fant dansen sent i livet. Hadde jeg funnet den før, hadde jeg antakelig investert større ambisjoner i dansen, kanskje tatt alle oppsparte midler og kjøpt billett til Kairo med åpen retur.

En av de første gangene jeg gjorde meg noen tanker om alder, var da jeg sto backstage på Cafeteatret etter å ha deltatt i Dancer of the Year og overhørte noen damer, eller for meg, jenter, som snakket om spennet i alder på deltakerne. Hvordan skal dommerne dømme en 18-åring mot en på 40 pluss? Da jeg vant i 2013 var jeg kanskje 20 år eldre enn den som kom på andreplass. Er det på tide å selge badlaer og mileyakjole, og istedet trekke i anstendige tober eller romslige galabyaer?


Dina Talaat Sayed Muhammad, selveste Dina, ble født i 1965 og er i skrivende stund over 50 år gammel. Hun ble stjerne på 1990-tallet da hun også sjokkerte ved å erstatte tradisjonell todelt drakt med sykkelshorts og bikini. Dina er fremdeles svært så ettertraktet som utøver og instruktør over hele verden, og ingen ville våget å antyde at hun ut fra sin alder burde tredd på seg en romslig galabya.

På Hilde Lunds hjemmeside finner jeg en levende beskrivelser av legenden Fifi Abdou: “Damen er i 60-årene nå og ser aldeles strålende ut. Hun har en enorm sceneutstråling og danser helt fantastisk, hun har tyngde, styrke og flyt. Hun er kjent for sin vannpipedans. Det er et nummer hun må ha gjort de siste 20-årene, minst. Hun siger rundt mellom publikum og blåser røykringer ut av nesen. Og ser samtidig uhyre sexy ut.”
Les om Fifi Abdou på Hildes hjemmeside her
60 trenger ikke være ensbetydende med støttestrømper, grå permanentkrøller og planlegging av avtalefestet pensjon. Dersom noen skal beskrive magedans er det ikke til å komme utenom at ord som ‘sensuell’ er med på manges liste, mer eller mindre berettiget og riktig, vil kanskje noen si, og snakke om tarab og formidling av følelser. Men en del som booker en magedanser har kanskje en forestilling om noe sensuelt og ungt? Dersom en tar oppdrag utenfor miljøet vil en kunne bli møtt med ulike forventninger ut fra deres stereotypier om hva en magedanser er og hvordan vedkommende bør se ut for å oppfylle fantasien. For å høre en profesjonell dansers mening spør jeg Hilde Lund om hvilke aspekter ved å opptre det kan være greit å reflektere over etter hvert som en blir eldre?

“Jeg oppfatter at mange liker å se unge, freshe kropper, og at unge dansere dermed kan være mer ettertraktet for endel publikummere og oppdragsgivere. Men jeg tror det er de som ikke har et forhold til magedans som ser mer på kropp, og er mer opptatt av å booke en ung danser fremfor en litt eldre. Jeg kjenner at jo eldre jeg blir, jo mindre trives jeg i badla. Jeg tar den på som seg hør og bør, men jeg føler meg ikke like vakker som jeg gjorde for 20 år siden. Derimot føler jeg meg veldig vel i hele drakter og tenker at det vil jeg nok gjøre i mange år framover. Jeg er tilhenger av å kle seg litt etter vær og føreforhold, og jeg synes ikke det er helt optimalt å iføre seg badla når man begynner å bli eldre, få litt rynker og ikke lenger ha en helt sprek kropp. Dette er sikkert å banne i kirken, for magedans skal jo være så inkluderende og for kvinner i alle aldre, størrelser og fasonger. Det mener jeg at dansen er, men at man kler seg litt i forhold til alder, størrelse og fasong, slik at man ser mest mulig strålende ut med den kroppen man nå engang har, der og da. Alle kan se flotte ut med riktig antrekk, og alle kan se litt sørgelige ut med feil antrekk. Min plan er å danse så lenge som mulig, men på ett eller annet tidspunkt tror og håper jeg at jeg vil slutte å danse rundt i stua til folk, i deres bursdager. Jeg vil føle at jeg ikke lenger kan by på den glamorøse magedanserinne-drømmen de er ute etter. Men jeg kan fortsatt danse på kulturarrangementer, lage egne forestillinger hvor publikum som kommer vet hva de får, og på magedansfestivaler etc. Jeg føler litt at jeg, av respekt for oppdragsgiver, ikke kan komme og danse som en gråhåret, småskrukkete 60-åring når de tror at de har bestilt en fresh 20-åring til å underholde dem.”

Selv om vår vestlige kultur anklages for å være ungdomsfiksert, kanskje særskilt innenfor underholdningsindustrien, opplever de fleste av oss at vi kanskje blir tryggere etter hvert som vi opparbeider oss erfaring. Jeg spør Hilde Lund om fordelene ved å bli litt mer moden og erfaren:
“Jeg har hatt hundrevis av opptredener gjennom årene, og det er så ofte jeg tenker ‘Du store min tid så glad jeg er for at jeg ikke er fersk i faget’ når jeg har hatt en jobb. Jeg tenker det når alt rundt går galt, og det gjør det ganske ofte. F.eks at musikken ikke fungerer, at folk slår av lyset for å skape en eksotisk stemning med det resultat at ingen ser deg der du står og danser til ingen nytte i mørket, eller når folk ikke vil se på deg og snur seg rundt eller går ut. Da tenker jeg at jeg har lagt en del jobb i øving i forkant til ingen nytte. Hadde jeg vært en helt fersk danser ute på sitt første oppdrag, hadde jeg blitt helt knust. Nå tenker jeg ‘pytt sann, det går sikkert bedre neste gang’. Min personlige mening er at jeg liker aller best å se på dansere som har erfaring, trygghet og modenhet i dansen. Det er få helt unge dansere som har tilegnet seg det, det tar nødvendigvis litt tid. Selv om det selvfølgelig finnes unntak hvor en ung danser kan se ut som hun har danset i ‘alle år’. På meg virker det som unge dansere kan være mer opptatt av å prestere teknisk, mens litt mer modne dansere er tryggere på seg selv og vil i større grad presentere seg selv og sin personlighet på scenen. At de ikke nødvendigvis føler at de må gjøre tusen triks og spektakulære C-momenter for å føle at man har noe å by på. Mer erfarne dansere er ofte litt mer trygge på at man er spennende nok i seg selv.”
Etter hvert som alderen skrider frem blir kanskje også mulighetene for spektakulære C-momenter mindre, selv om magedans ikke i samme grad som for eksempel ballett krever høye hopp eller endeløst snurrende tåspisspiruetter. Tyrkiske drops, heftige backbends eller krappe hårkast kan dog være risikabelt å forene med slitasjeskader i knær, nakke, rygg eller benskjørhet.

Emmaly Widerholt er en 29 år gammel danser som ønsker å utfordre holdningene om at en danser når høyden av karrieren når teknikken er på sitt mest briljante gjennom å fotografere dansere over 50 år . Prosjektet kom i gang etter at hun hadde blitt dypt berørt av en forestilling i Butoh (japansk danseform) hvor danserne var i 70-årene. Hun følte det som om danserne transcenderte begrensningene ved deres fysiske kropper og viste henne sine livserfaringer. I stedet for pessimistisk å tenke at dansekarrieren kom til å svinne hen i takt med fysikken, snudde hun mentaliteten til at det å bli eldre var noe hun kunne se frem til. «Jeg kan bare få mer erfaring og mitt uttrykksregister vil vokse. Hvis vi bedømmer dans ut fra samme karakteristikker som gymnastikk, da er jeg ikke sikker på hva dans er. Dans er ikke teknikk, men teknikk er et element av dans» (Remler, 2015).
Jeg faller i tanker om hva det er jeg husker av en danser som gjør inntrykk på meg, og at det handler om så mye mer enn deres spesielle bevegelser og triks. Triksene og bevegelsene er en del av pakken, men det jeg husker best er ansiktene deres og noe udefinerbart de utstråler, noe som gjør dem til Dina og Dandesh – noe som gjør dem til stjerner og dansen til kunst. Da tårene strømmet nedover kinnene mine da jeg så Semassem danse til Sert el Hobb på Oslo Oriental Dance Festival husker jeg ikke en eneste bevegelse, men jeg husker inderligheten i ansiktet hennes. Dessverre er det vel ikke slik at alder og erfaring nødvendigvis fører til at en er i stand til å formidle følelser på en måte som vil skape gjenklang i andre. Å skape kunst er ikke alle forunt. Det fordrer antakeligvis både en slags evne til innlevelse og evne til å la seg selv bli ett med musikken, slik at en er tilstede i øyeblikket. Det fordrer også trygghet nok på egen teknikk til at en faktisk kan høre på musikken i stedet for å telle trinn inni seg eller grue seg til ‘det vanskelige shimmypartiet’. En magedans-kunstopplevelse er også noe som går utenpå en spektakulær showopplevelse, og på mange måter er den løsrevet fra alder og glamour-effekter. Nå er det en del man kan trikse med av glamour-effekter; løse øyenvipper, parykker, make-up og innlegg på strategiske steder. Det kan også være en del livskraft i forfengelighet, på kartleggingsskjemaer for depresjon spør man sågar etter om en i mindre grad enn til vanlig bryr seg om hvordan en ser ut. Å pynte seg kan anses som overfladisk, men samtidig kan det være trist å se at kropp og ansikt endrer seg, og over å se at det også gjør noe med hvordan andre ser på en.
Jeg lufter temaet aldring av utseende av med en gjeng jevnaldrende kvinner. Jeg vet ikke om det å være opptatt av utseende er tabu eller om de er mindre overfladiske enn meg, men svaret jeg fikk var unisont: “Det viktigste er at skrotten fungerer!” slo de fast og er hjertens enige om at rynker og grevinneheng ikke har noen betydning for livskvalitet så lenge en faktisk kan stå opp, komme seg relativt smertefritt ned en trapp, og til og med orke å jobbe og å gå en tur i skog og mark. Hvis vi er så heldige at vi er bitt av magedansbasillen har vi da i det minste et middel for å holde skrotten i form, i den grad gener, skader og sykdommer tillater. Det er nå til og med vitenskapelige grunnlag for å fremheve magedansens sunnhetsfremmende egenskaper. I Tyrkia ble det foretatt en randomisert, kontrollert intervensjonsstudie på magedansens effekt på livskvaliteten i eldre år. En gruppe på 40 kvinner over 70 år fylte ut spørreskjemaer om livskvalitet, gjennomførte Bergs balanseskala, gikk i trapp og fikk undersøkt kondisjonen før halvparten av dem gjennomførte 8 uker med magedanstrening. Magedansgruppen oppnådde statistisk signifikante bedre resultater på nevnte mål etter treningsperioden. I kontrollgruppen fant de ingen endring (Eyigor et al, 2007). Undersøkelsen har kanskje vitenskapelige svakheter, men for oss som er ivrige magedanserinner er konklusjonen ikke overraskende. Jeg håper funnet har betydning for tiltakene på eldresentre og bo-og behandlingshjem i det ganske land, og at magedans blir et tilbud i tillegg til linjegymnastikk innen jeg sjekker inn. Kroppen min husker antakelig sirkler og åttetall langt inn i mulig alzheimertåke, og shimmy kommer vel mer eller mindre av seg selv, selv om det kan være så som så med isolering av den. Kanskje alderdommen blir en fest? Tenk så mye tid det vil bli til å dra på festivaler og kurs når en går av med pensjon og avkommet har flyttet på hybel!

Dansegruppen Kjerringer lager magedansmoro av aldringens stereotypiske kjennetegn. Det ellers så beherskede Hedmarks-publikummet lo høyt og klappet begeistret da Kjerringer inntok scenen på Gregers pub på Hamar, med flagrende grå parykker, hårruller og håndvesker. Den spontane latteren sier kanskje også noe om hvordan de bryter med forventningene om unge og spretne danserinner. Jeg spør grunnleggeren Siri Ydstie om inspirasjonen bak gruppen Kjerringer.

“Ideen til konseptet ‘Kjerringer’ fikk jeg en del år tilbake da jeg drev Sandvika Magedansstudio. Våre hovedinstruktører der var godt voksne og flere av deltakerne var også godt voksne. Flere hadde stor glede av å opptre på våre jevnlige avslutningsfester, og med stor evne til å glede sitt publikum. Vi hadde allerede dansegruppa Bellyqueens/Bellystars men da det meste denne gruppa gjorde av opptredener passet best for yngre dansere med slank midje, hadde vi lyst til å gjøre noe moro med og for også våre godt voksne deltagere. Tanken var da ‘Kjerringer med Kjepp’ som jo passet så inderlig bra siden vi er glad i å danse saiidi, og med sterkt humoristisk tilsnitt da jeg gjennom årene har sett mye (selv)høytidelighet innenfor magedansen og syns fort at det blir skrekkelig kjedelig. Søster Catherine som også underviser hos Oslo Magedansstudio tente selvsagt på ideen – jeg tror hun får enda mer spader’n av selvhøytidelighet og fokus på sprettpupp og hair extensions osv. innenfor magedans enn hva jeg gjør. Vel, det ble med tanken helt til Dancer of the Year-konkurransen for noen år siden, der nettopp ‘Kjerringer med Kjepp’ stilte opp i gruppekategorien og vant andreplassen. Danserne den gang var Catherine og May-Lill Thorkelsson, begge med et ikke-ubetydelig komisk talent.

Senere har damene stilt som ‘Kjerringer med Skjørt’ i Oslo Konserthus under 1001 Natt-festivalen 2014, med fantastisk publikumsrespons og med Alta Magedansstudios super-komiker Nina som støtte for Oslo-Kjerringene. Kravet for å være med i dansegruppa er blant annet at man er over 40 år, og siden jeg selv i aller høyeste grad har passert den terskelen, var jeg på 1001 Natt-festivalen 2015 selv med i Kjerring-gruppa, for anledningen som ‘Kjerringer med Kjøling’ (fan veils). Gjestestjerne Jillina ble så begeistret for ideen at da hun skulle ut på scenen for å motta applaus etter showet valgte hun å støtte seg på en av våre rekvisitter, rullatoren. Den aller største suksessen til Kjerringer er nok allikevel vår opptreden i Danmark under Danish Open Bellydance Competition. Vi fikk ikke plassering, samtlige dommere var klare på at dette var veldig morsomt, men umulig å dømme da det falt helt utenfor kategorien. Men feedback fra publikum underveis, samt tilbakemeldingene vi har fått i ettertid, viser tydelig at dette innslaget var publikumsfavoritten. Vi gjør jo det her først og fremst fordi vi selv er glad i å tulle og fjase og kle oss ut, samtidig som vi selvsagt elsker å danse. Også er det slik et herlig avbrekk fra alt det seriøse og til tider oppstylta man ser på magedansscener rundt om. Veldig hyggelig for oss at også andre setter så stor pris på det vi gjør”, avslutter Siri.
Etter å ha grunnet over magedans i et livsløpsperspektiv har jeg kommet frem til at jeg vil fortsette med å utvikle meg som danser. Drømmen om å være en ørkenprinsesse kan utvikle seg til en drøm om å bli en ørkendronning.

Kilder:
Aftenposten, 28 november 2015
Eyigor, S., Karapolat, H, Durmaz, B, Ibisoglu, U & Cakir, S (2007) A randomized controlled trial of Turkish folklore dance on the physical performance, balance, depression and quality of life in older women. Archives of Gerontology and Geriatrics
www.magedans.no
Remler, AC (2015) «Dancing over 50: Documenting Aging Performers» WWW.Kcet.org
Tekstforfatter Anita Kjeverud begynte å danse magedans hos Hilde Lund i 2001 og har vært på flere studieturer til Egypt. Hun var styreleder i Al Farah fra 2006 -2008. I det sivile liv er hun nevropsykolog.