Zagrouthas Orientalske Aften 2017, Olavshallen i Trondheim med gjestedanser Zeina Swediya.
Publisert i Al Farah bladet nr 87/desember 2017
Foto: Natalie Sæther
Zagroutha har siden 1999 vært et samlingssted og et knutepunkt for alle i Trondheim og omegn med interesse for orientalsk dans / magedans på tvers av tilhørighet til ulike lærere / miljø.
Ordet «Zagroutha» er en avledning av betegnelsen for det arabiske kvinnehylet i et høyt toneleie og med tungespissen framme i ganen («Zaghareet» i flertall, «Zagharout» i entall) som brukes for å uttrykke massiv glede.
Zeina Swediya har danset orientalsk dans i mer enn 30 år og hadde en flott karriere i Egypt som danser fra 1990 til 1994. Zeina har også danset ballett, jazz, samba, hawaiisk og tahitisk. Hun er Sveriges mest erfarne orientalske danser, og sammen med sin mann Mohamed Abou Shebika driver hun EKC Dansskola i Stockholm og arrangerer Nile Group festivalene, Stockholm Bellydance Festival og Cairo By Night. Zeina danser klassisk egyptisk raks sharki og behersker også de fleste andre stiler innen orientalsk dans, fra Golden Era til moderne og folklore.
Awalim: Awalim var profesjonelle underholdere som reiste rundt og underholdt på f.eks. hoteller og bryllup. Dansen kjennetegnes ofte ved bruk av props. Dansen er utadvendt i sin karakter, og sammen med ghawazee regnes awalim som forløper till dagens raqs sharki.
Baladi: Baladi («fra landsbygda»/folkelig), kalles ofte for Egypts blues på grunn av de mange improvisasjonene og den følelsesladde musikken. Dansen er tung og jordnær, og skal beskrive det som er «ekte» følelser. Stilen er levende, og stemningen utvikler seg i løpet av dansens forløp. Da bøndene strømmet til Kairo for å finne jobb på begynnelsen av 1900-tallet, brakte de med seg sine musikk- og dansetradisjoner. I møtet med den mer sofistikerte bykulturen oppstod en ny type musikk og dans. Baladi skulle vise bøndenes hjemlengsel og følelser. Spilles ofte med trekkspill eller sakso- fon. Baladi danses i foklorepreget kjortel, galabeya eller i den mer sofistikerte selskapskjolen som kalles tob. Begrepet baladi kan også brukes om andre ting enn musikk og dans, som f.eks. mat.
Mileya Lef/Eskanderani: Mileya er et stort sjal, ment for å skjule kvinnens former og beskytte henne fra uønsket opp-merksomhet. Men den kan også fremheve formene og brukes i dans. Mileya kommer fra kystbyen Alexandria og preges av humor og flørt. Mahmoud Reda, kalt den egyptiske dansens far, kartla folkedanser i hele Egypt på 1960-tallet, og tillrettela de for scenen. Mileya er altså en sceneversjon av fiskerkonenes flørt med fiskerne i Alexandria.
Shaabi: Shaabi betyr folkelig eller folkets musikk på arabisk og brukes både om arbeiderklassens popmusikk og om dansen slik den danses i gatene i Kairo, gjerne litt småfrekt og vulgært. Tekstene har ofte politiske hentydninger, humor og dobbeltmoral. Sjangeren oppstod i Kairo på 1970-tallet, som en form for musikalsk utløp for vanskelighetene og frustrasjonene i et moderne egyptisk liv. Nyere shaabimusikk er ofte mer lystig og ikke så politisk.
Klassisk oriental: Klassisk oriental regnes som den verdigste og mest seriøse stilen innen egyptisk dans og har alltid mye innslag av tekstfortolkning. Den krever mer innblikk i kultur og språk enn de øvrige stilene. Klassisk oriental danses til de gamle, klassiske sangene som ofte kunne vare opp mot en time eller lengre. Musikken det danses til er ofte ned-kortede, instrumentalversjoner, der sangerens stemme er erstattet med et instrument som for eksempel nay ( fløyte).
Irakisk Kawleeya: Kawleeya sies å være sigøynernes dans, fra det sørlige Irak, og kjennetegnes av skuldershimmyer, hoderuller og hårflipping. Noen ganger brukes dolker i dansen. Dansen ble fremført av kvinnene for å egge mennene før de skulle ut i kamp.
Oriental/Madjensi/Poporiental: Oriental- eller kabaretstilen er den stilen de fleste vil gjenkjenne som «magedans». Den har utviklet seg fra de egyptiske kabaret- og nttklubbscenene på 1920-1930 tallet. Grunnbevegelsene kommer fra folkedansene, men er i tillegg blandet med elementer fra ballett . Dette er en teknisk krevende stil som i tillegg til teknisk dyktighet, musikkforståelse og formidlingsevne også krever at danseren behersker de ulike folkedanser som ofte dukker opp i musikken. I orientaler hvor man hører mange rytmeskift og ulike sekvenser fra folkemusikken/-dansen, må danseren vise at hun behersker de ulike dansene og teknikkene. Dette kalles for madjensi, og er ofte danserens åpningsnummer (som en overtyre) ved et lengre dansesho, og kan vare fra 12 minutter opp til en time. I show med flere dansere kan man ofte få se en nedkortet utgave på 4-5 minutter. Danseren kan danse till popsanger, ballader eller sanger med for eksempel tyrkisk eller libanesisk opprinnelse.
Semi-klassisk Barathanathiyam: Barathanathiyam er en klassisk indisk dans som særlig er knyttet till Tamil Nadu sør i India. Dansen blir typisk fremført av en solodanser som framfører flere roller uten å forlate scenen. Danseren går inn i ulike poseringer med håndgester og mimikk for å fortelle en historie.
Dabke: Dabke er en arabisk sirkel– og linjedans som danses i de østlige landene i Middelhavet, som bl.a. Libanon, Jordan, Palestina og Syria. Dansen er en sosial dans og blir brukt mye i f.eks. bryllup .
Nubisk: Nubia er det sydlige Egypt og nordlige Sudan. Folkedansen nubisk slik vi ser den på scenen i dag, er tillpasset for scene av Mahmoud Reda, den berømte egyptiske danseren som dannet Reda-truppen. Dansen er glad og livlig, og med fargerike kostymer. Dansen skal portrettere det nubiske folk, som er en av verdens eldste sivilisasjoner, fra et av de varmeste stedene på jorda. Den gamle nubiske musikken og dansen er sterkt preget av trommer og klapping i hendene.