Tekst: Maikki Fonneløp.
Publisert i Al Farah bladet nr 87/desember 2017.
Navn: Shireen
Studio: Studyo
Erfaring som danser: 19 år med magedans, har danset ballett siden jeg var 4 år.
Erfaring som instruktør: 16 år
Utdannelse/kurs: Bachelor i pedagogikk. Utdannelse som makeup-artist og innen klesdesign.
Når begynte du å undervise magedans? I 2002.
Hvorfor startet du, og hva var motivet?
Jeg hadde allerede ledet dansegrupper innenfor Street funk/ hip hop gjennom tenårene. Det året jeg var på folkehøyskole spurte jentene der om jeg kunne ha ukentlige kurs, og så ble det flere ganger i uken med bl.a. magedans. Da jeg kom tilbake fra folkehøyskolen ble jeg ansatt som instruktør ved Nesodden Ballettskole.
Fikk du noe opplæring da du begynte? Ja, sjefen for ballettskolen hadde noen gjennomganger med meg om kursoppbygging og hva som er viktig å ha med i et undervisningsopplegg. Det var en enkel opplæring i det å være instruktør. Men for magedans er det mine egne erfaringer basert på studier hos andre instruktører som ligger til grunn.
Hva mener du kjennetegner en god danselærer?
Først er det viktig at man ser både potensiale og begrensninger. At man vet hvor man skal sette fokus og hvordan man skal jobbe. At man er vár på det å tilnærme seg elevene, de er forskjellige og har forskjellige behov. Og være sikker. Jeg føler at jeg har brukt mye av min tid på å gjøre meg selv sikker på at det jeg underviser er både riktig og bra for kroppen, i hvert fall overfor elever som danser veldig mye. Man må være trygg på at det man ber dem om å gjøre er riktig, både for kropp og innenfor sjanger.
Hvilke opplevelser/erfaringer har du lært mest av?
Jeg fungerer litt som en svamp. Jeg har tatt med meg alt som har falt i smak hos meg og som har føltes riktig tilnærmingsmessig, og integrert dette i min egen undervisning. Og så har jeg mye i bagasjen fra ballettbakgrunnen min. Cabaret-stil og moderne magedans har jo ganske mange elementer innprentet fra klassisk ballett, så dette bruker jeg mye av i min undervisning.
Hva gjør du for å motivere elever?
Jeg er veldig «hands on» hele tiden, og jeg er tilgjengelig altfor mye utenom undervisningstid også, for å sende linker til musikk og treningsvideoer. Jeg prøver å ikke bare ha et godt miljø på skolen, men å strekke meg så langt jeg kan for at elevene skal være inspirert til å fortsette å øve og interessere seg for magedans og magedansrelaterte ting. Men det er jo et onde i dagens interaktive verden, det gjør at man ofte er på jobb veldig mye lenger enn man burde. Elevene krever jo at man er tilgjengelig når de kommer med et spørsmål, så det er en liten balansegang der man må finne. Jeg har ikke funnet den, jeg er mer på giversiden, men jeg liker det jo. Det blir jo ikke noe magedansskole uten engasjerte elever, så det er viktig å holde de gående.
Hvordan fungerer dobbeltkommunikasjon til elever på forskjellig nivå i samme klasse? Det skiller jeg veldig sjelden på i timene. Kun i spesielle situasjoner der det er stor forskjell på ferdighetsnivå kan jeg dele de opp og la noen gjøre dobbelt tempo med variasjoner mens jeg selv går til de andre og gjør bevegelsene i halvtempo.
Jeg prøver å rydde opp i slikt før kurset starter sånn at jeg vet at det er noenlunde likt nivå. Hvis ikke dette lar seg gjøre, er elevene innstilt på at de kan få prøve seg på klasser med høyere vanskelighetsgrad, og at de er forberedt på at de kanskje ikke får med seg alt og må jobbe litt ekstra. Bellycious f.eks., elevgruppen min hvor de flinkeste får muligheten til å virkelig jobbe og opptre, er et eksempel på hvordan jeg inspirerer og blir inspirert av å undervise også de mest drevne elevene. Det er ikke dermed sagt at de har lyst til å bli proffe, men de trenger litt andre utfordringer når de har begynt å bli såpass flinke dansere.
Hva slags motivasjon fungerer på elever som vil opp og fram? Det er jo gitt at de allerede er på et visst nivå før de begynner å opptre, at de er trygge nok og at jeg ikke trenger å oppmuntre dem konstant. Mye av dette ligger allerede i undervisningen min, de får det jo inn omtrent fra dag 1 og så bygger de på det mens de lærer seg å danse. Jeg tror det er viktig å legge inn selvtillitsaspektet sammen med trinnene. Det er jo mange som går på dansekurs generelt for å få et bedre forhold til kroppen og selvtilliten sin. Nå setter jeg i gang magedansdisco i håp om at forskjellige nivåer kan møtes og utveksle og skape et enda mer etablert miljø, igjen, slik det var før, da vi koste oss mye med uformell dansing.
Hvilket nivå og/eller tema liker du best å undervise selv, og hvorfor? Det varierer veldig! Det kan være alt fra at jeg har dilla på nybegynnere og teknikk-klasser, til sånn som akkurat nå hvor jeg har helt dilla på magedans til popmusikk. Det skifter hele tiden. Men generelt tror jeg nok jeg trives best med å undervise elever som har et ganske godt grunnlag fra før, da kan man leke mer og man er friere. Men jeg syns det er vel så gøy å stå og terpe på åttetall.
Hva er spesielt med å undervise nybegynnere? Noen har allerede god kontakt med kroppen og musklene sine og vet hvordan de beveger seg eller forholder seg til tyngdepunkt. De som er trygge på det vil jeg kanskje ikke kalle nybegynnere i den forstand at de allerede har kommet et steg videre. Men for nybegynnere som virkelig sliter med både takt og balanse er det viktigste at de alltid kan svare meg på hvilken fot de står på. Hvor har du tyngden nå? For det er overraskende hvor lite folk reflekterer over dette. De vet de har beina på bakken, men vet de det egentlig? Og så er det jo det å lære å senke og løfte hoftene, få dette inn. Etter det kan man begynne å gjøre mye.
Får du selv aha-opplevelser på egne kurs? Det er så avhengig av gruppen. Men hvis jeg får det handler det nok om hvordan jeg skal forklare noe. Jeg er alltid veldig detaljert, av og til litt for detaljert sånn at elevene blir stående å kverne litt for mye over hva det er de skal gjøre. Men hvis jeg får sånne eureka-øyeblikk så er det fordi jeg finner ut at det går an å forklare ting på en annen måte enn den jeg vanligvis bruker. Men dette kan funke på én gruppe og ikke på en annen.
Hvordan kan en instruktør utvikle seg videre? Kurse seg selv, gjøre research, prøve å sammenligne seg med andre som driver med noe av det samme. Og så tror jeg man bør være lyttende og yte den ekstra kommunikasjonen med elevene. Nå som alt i dag er tilgjengelig på internett får man gjerne innspill. En elev kommer og sier «du, jeg har sett den og den videoen på nettet, har du sett henne?» og så aner jeg sannsynligvis ikke hva det er, for det er så mye der ute. Jeg tror man kan utvikle seg mye som instruktør ved å gå etter de små tipsene man får. Følge med litt, rett og slett.
Hva er den største forskjellen på å undervise nordmenn og utlendinger? Uten å generalisere, ta et eksempel; hvis vi var i Afrika og noen der skulle lære oss å gå på ski så ville vi følt at vi burde mestre det bedre enn lærerne, selv om vi ikke nødvendigvis gikk så mye på ski i utgangspunktet. Jeg tror det er litt samme tankegang – «dette er vår kultur, dette er vår musikk. Vi har sett damer og menn danse siden vi var små, dette har vi fått inn med morsmelka så dette trenger ikke du å lære meg». Et eksempel kan være at de har en litt mer arrogant holdning, iallfall hvis de oppfatter at du er helt norsk. Da er det litt sånn «hva skal du lære meg». Jeg har litt flaks der siden jeg er halvt tyrkisk. Men jeg har også opplevd å opptre for en gjeng arabiske damer hvor jeg tilslutt bare ble omringet av flere som skulle vise meg hvordan det skulle gjøres. Når det gjelder nordmenn så tror jeg at når de først skal lære seg noe så vil de gjerne gjøre det ordentlig. Men det kan være negativt også. Jeg merker – det er kanskje tiden vi lever i – at det å rette på elever er vanskeligere nå enn før. De blir fort litt krenket. Istedenfor at man ser på instruktøren som en lærer som skal fortelle deg hva som er riktig og galt og vise deg hvordan, så blir det nesten som et personlig forhold der man føler man irettesetter noen. Det er på en måte det du gjør, men det er jo det som er jobben. Folk kommer lettere med en unnskyldning for hvorfor hagallaen var som den var. Så jeg tror at når man her i Norge har den innstillingen at man skal gjøre alt veldig perfekt og bli veldig flink, da er det lettere å føle seg mislykket hvis man ikke får det til med en gang.
Når blir du stolt som instruktør? Jeg har en spesiell elev med egne utfordringer, så jeg blir alltid veldig stolt når hun danser. Og når jeg føler og ser at jeg har gitt elevene noe som de har glede av, da blir jeg stolt. Det kan være at de opptrer eller man er ute og danser sammen en kveld og ser at vedkommende koser seg med noe man vet man har vært med å bygge opp, da blir jeg litt ekstra varm. Eller sånn som i dag morges, hvor jeg fikk melding med spørsmål om jeg kunne sende over en treningsvideo klokka halv ni. Etter å ha gjort det fikk jeg et bilde tilbake, da hadde hun akkurat tatt på seg treningstøy og ristebelte hjemme i stua og skulle øve. Hvis elevene mine er så gira at de står klare halv ni om morgenen for å øve magedans, da føler jeg at jeg gjør jobben min.
Hva er dine erfaringer til dilemmaet; «være personlig, men ikke privat»? Jeg er såpass åpen av meg, så generelt er jeg nok mer personlig enn mange andre instruktører. Men samtidig føler jeg ikke at mitt privatliv har noe i elevsammenheng å gjøre. Jeg deler ikke private ting, med mindre det er en del av den daglige samtalen og er relevant, eller det er noe spesielt som oppstår. En må nesten kjenne på det selv, hva som er greit. Det er jo tydelige roller her. Man driver en business og noen kjøper tjenestene dine. Men av og til skjer det at elever går hos deg lenge, man tilbringer mye tid sammen, man liker hverandre og det ender i vennskap. Jeg føler likevel ikke at jeg trenger å anstrenge meg for å ta hensyn til det i undervisningssammenheng. Der holder vi oss til temaet, og jeg satser på at ingen blir forskjellsbehandlet hos meg.
Og dilemmaet; «være lydhør og selvkritisk, men ikke ta ting personlig»?
Jeg tenker du skal være lydhør hele tiden. Hvis du begynner å ta ting personlig så må det være fordi det virkelig er noe som er ment om deg som person. Men du må vurdere selv om det er noe riktig i det som blir sagt. Jeg inviterer til muntlige tilbakemeldinger fra elevene mine, men jeg har flere ganger vurdert å dele ut skjemaer for å kartlegge elevenes opplevelser mer empirisk. Det er for egen interesse, hvis jeg for eksempel har vært usikker på hvordan semesteret har gått. Samtidig har jeg ikke følt at behovet har vært så stort da jeg har en ganske tett dialog med så å si alle elevene og har ikke trengt å gjennomføre spørreundersøkelser ennå.
Hva mener du er forskjellen på et dansestudio og en danseskole? Det er bare begreper. Det klinger litt annerledes med danseskole. I mine ører høres det mer gammeldags ut. På en skole skal man følge elever på flere trinn over lengre tid, men vi gjør jo det på Studyo også. Kanskje studio-begrepet er litt friere og antyder at Studyo er et sted hvor det ikke nødvendigvis bare er opplæring innen dans, men også tilbyr annen trening, som styrketrening. Det er jo også et sted som brukes til egentrening og øving med grupper. Sånn jeg driver det, er det jo i praksis en danseskole med forskjellige nivåer og stiler som undervises i semestre inndelt i 8 eller 12-ukers bolker.
Danselærer er ingen beskyttet tittel, men kan man undervise uten å være en profesjonell og/eller aktiv danser?
Ja, men du underviser det du har belegg for og kunnskap om. Hvis du ikke er utøvende eller profesjonell danser så er du jo mer begrenset i forhold til det du har å tilby av undervisning innenfor det feltet. Elever ønsker jo å bli instruert av noen med bred erfaring og stor kunnskap om det man skal bli undervist i. En lærer som ikke er aktiv gir jo derfor ikke nødvendigvis det store referansegrunnlaget på de områdene. Man kan være en god instruktør og en god formidler selv om man ikke nødvendigvis er en artist, og omvendt – man kan være en verdensberømt utøvende kunstner og helt elendig på å undervise. Det er jo også mulig.
Noen ganger er det den flinkeste eller eneste eleven fra et lite tettsted som starter opp lokale kurs. De har ikke nødvendigvis utdannelse eller erfaring, men er med på å bygge opp et miljø. Hva syns du om det? Det er kjempefint at noen tar initiativ og lager aktiviteter som folk kan gjøre sammen, og magedans er jo en fin aktivitet for damer å dele. Men jeg syns at man da skal markedsføre og profilere seg etter det. Samtidig vil elever lettere kunne sammenligne, det er jo så lett å sjekke på internett i dag. Men det kan også være et spørsmål om smak. Kan hende liker man den stilen til den instruktøren, uavhengig av ferdighetsnivå. Her er det så mange eksempler og ingen entydige svar. I utgangspunktet tenker jeg at hvis du har lyst til å danse magedans med damer på bygda så er det kjempeflott. Jeg sier jo til elevene mine at det kan godt hende de lærer annerledes hos en annen instruktør, men at dette er min måte å gjøre det på eller slik jeg forstår bevegelsen. Jeg syns at alle instruktører på sett og vis skal ha den ydmykheten å si at man ikke har fasiten. Uansett er det jo bare flott at dansen slår rot og kan blomstre i alle kriker og kroker!
Hva mener du en instruktør av orientalsk dans må kunne?
Jeg syns at hvis man skal kalle seg instruktør på et ordentlig nivå, så må man ha drevet med det selv ganske intenst. Ikke nødvendigvis over lang tid, men man må ha fordypet seg. Og være trygg. For man får alle slags spørsmål. Det er greit å ikke kunne svare på alt, men hvis man skal kalle seg en instruktør så bør man kunne svare på det meste. Du bør kunne komme med gode tilbakemeldinger og flere måter å forklare trinnene på for at elevene skal forstå. Og du bør ha en viss ro, til å være tilstede i undervisningsopplegget ditt og ikke bare kjøre gjennom en plan som man har satt opp.
Syns du at det burde finnes en profesjonell instruktørutdanning i Norge? Ja, men problemet oppstår idet man skal bestemme hvem som skal vurdere, hvem skal sette opp opplegget og hva er de vektlegger. Det har jo vært gjort et forsøk på det tidligere, og uenigheten gikk på hvem som skulle få lov til å godkjenne utdannelsen. Det blir vanskelig i et så lite segment som magedans. Man må nesten sette ned en komité. På en måte er det fint å få en slags beskyttet tittel, et papir på at du er sertifisert, men jeg tror at selv i lille Oslo er instruktørene såpass forskjellige at det å finne en mal tror jeg heller ikke er så bra. Det gjør instruktørene mer strømlinjeformet og magedansmiljøet mye mindre spennende.
Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.
