Tekst: Valentina Iversen
Publisert i Al Farah bladet nr 92/april 2020
Alexandre Guimarães dos Santos ble født 27. mai 1989 i Ilhéus, Bahia i Brasil. Han har en grad innen fremmedspråk for internasjonale forhandlinger. I 2013 begynte han å studere dans, og han har senere opptrådt og undervist på festivaler for tribal fusion bellydance, kunst og elektronisk musikk. Han har studert hos en rekke nasjonale og internasjonale ikoner innen tribal fusion og magedans: Joline Andrade, Rebeca Piñeiro, Cibelle Souza, Lukas Oliver, Kilma Farias, Bela Saffe, Amy Sigil, Kimberly Larkspur, Catherine Taylor, Janah Ferreira.
I 2018 startet han et samarbeid med den norske artisten Eivind Reierstad. Sammen lagde de mystiske danseoppvisninger for Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg, et forskningsprosjekt som fikk støtte fra Universitetet i Volda og Norsk Kulturråd. I tillegg har de hatt opptredener på Performance Art Bergen, Øraker skole og Midgardsblot-festivalen 2019.
Fortell oss litt om din bakgrunn. Når begynte du å danse?
Jeg vokste opp i et fattig arbeiderstrøk i Ilhéus, en by som var senter for produksjon av kakao og sukker i kolonitiden. I den brasilianske kulturen, med karneval, Samba og afrikansk kulturarv, er dans en viktig del av hverdagen. Selv om foreldrene mine ikke hadde råd til å betale for dansetimer for meg som barn, så danset jeg alltid hjemme, på vei til skolen, når det ble spilt musikk i gatene, hvor som helst. Det var først da jeg begynte å studere at jeg ble klar over at noe manglet i livet mitt. Så fra 2013 tok jeg mine første kurs i tribal fusion magedans.
Hva er det ved tribal fusion-stilen som tiltrekker deg?
Mitt første møte med denne dansestilen var gjennom min interesse for ‘dark alternative’ kultur og musikk. Jeg tror jeg forelsket meg i den sterke bøyeligheten i bevegelsene og de slangeaktige effektene som dansen har. Jeg liker også veldig godt den teatralske effekten som de forseggjorte draktene og smykkene har, det gjør danseren til en symbolsk karakter.
Hvordan er tribal-mijøet i Brasil?
Brasil er et stort land og det finnes et mangfold av dansere og festivaler i hver eneste stat. Det arrangeres store festivaler i flere byer, men spesielt i São Paulo og Salvador, alltid med store nasjonale og internasjonale stjerner.
Hvordan er det orientalske dansemiljøet? Har Brasil magedansforeninger?
Orientalsk dans er svært populært i Brasil. De største festivalene har et mangfold av forskjellige dansestiler, men det er alltid magedans som er den mest populære sjangeren. For 15-20 år siden gikk det en veldig populær såpeopera på TV her i Brasil. Den handlet om livet i Midtøsten, og etter å ha sett den ville hver eneste jente i Brasil lære seg magedans. Jeg drømte også om å danse magedans, men som gutt måtte jeg jo holde det hemmelig.
Nei, jeg tror ikke det finnes noen forening. Dansemiljøet i Brasil er veldig konkurranseorientert, og med det nåværende politiske klimaet er nok tanken på å lage foreninger og etablere ikke-kommersielle miljøer ganske vanskelig å gjennomføre.
Hvilket forhold har du til egyptisk orientalsk dans?
Jeg elsker egyptisk orientalsk dans! Jeg hører alltid på egyptisk musikk, ser på videoer av Fifi Abdou og Dina som er noen av mine favoritter når det kommer til egyptiske dansere. Den brasilianske danseren Soraia Zaied er også en av mine favoritter. Hun har bodd i Egypt i mange år. Jeg er veldig glad i å se på hennes opptredener med live band. Det er disse jeg liker å ha på skjermen hjemme når jeg danser for meg selv og sammen med venner.
Har du opplevd noe stigma eller fordommer som mannlig danser?
Første gang jeg meldte meg på magedanskurs i byen min, skapte det en spesiell situasjon i danseklassen. For det første var danseinstruktøren evangelisk kristen, og i tillegg til å mene at magedans bare var for kvinner, reagerte hun også sterkt på den alternative visuelle stilen min som hun fant veldig ukristen. Hele danseklassen måtte faktisk ha møter for å diskutere om de skulle godta meg som en del av klassen eller ikke. Til slutt bestemte de seg for å godta meg, selv om instruktøren fortsatt trengte tid til å tilpasse seg den nye situasjonen.
På mange måter må jeg fortsatt insistere på å gjøre det jeg gjør, men jeg ser også at når folk først blir vant til ideen så er det egentlig ikke noe problem.
Brasil lider fortsatt av en sterk machokultur. De store forskjellene trer klart frem når man sammenligner de store byene fra de mindre stedene på landsbygda.
Du har vært en del i Norge allerede. Hva vil du si er de største kulturforskjellene mellom Norge og Brasil?
Dere har definitivt flere muligheter og insentiver for kultur og dans enn i Brasil. Kunst blir høyt verdsatt hos dere. Norge er et flott sted der kan man ha et godt, materielt liv og tilgang på alle slags fantastiske kulturopplevelser, men jeg syns likevel nordmenn lever et litt stresset liv. I Brasil er tempoet langt mer avslappet.
Hvilket inntrykk har du av norske dansere og det norske dansemiljøet?
Det norske magedansmiljøet virker veldig sterkt og åpent med dedikerte dansere, lærere og elever. Fra det jeg har sett av danseshow i Norge er det mange flotte dansere her, alle med sin egen personlighet innen forskjellige stiler.
Tekstforfatter Valentina Iversen begynte å danse i en alder av 3 år og har vært innom de fleste dansesjangerne. Hun startet å undervise som 16-åring på Hvaler Kulturskole i barnedans, showdance/jazz, hip hop og zumba. Magedansen startet hun med i 2015, og i 2019 ble hun sertifisert fra Guy Schaloms Real Music Academy (RMA). Valentina er medlem av Studio Orients dansegruppe Orientalicious og er instruktør for barnedans ved samme studio.
