Sangria, shimmies og Suhaila Salimpour. Barcelona, juli 2009
Tekst: Siri Ydstie
Publisert i Al Farah bladet nr 55 desember 2009
«Bli med’a», sa Linn, min magedanskollega/-konkurrent i Østfold. Hun med eget studio i Sarpsborg, jeg med magedansskole i Moss. Linn Ottersen og undertegnede har vært på flere magedansreiser sammen. Det er alltid hyggelig å slippe å reise alene, og ekstra koselig er det når reise følget deler den brennende interessen for magedans. Via nettet hadde Linn funnet informasjon om kurs med Suhaila Salimpour i Barcelona, arrangert av spanske Salma og strategisk lagt til vår fellesferie. Selvsagt ble jeg med. I siste minutt valgte også søster og magedanskollega Catherine Ydstie fra Oslo Magedans studio å hive seg med på lasset.
Dances for the Sultan
Dances for the Sultan, Suhailas magedans-dvd fra slutten av 80-tallet er å regne som en klassiker, og var en av de første magedansvideoene jeg så da jeg entret mageverdenen på slutten av nittitallet. Jeg ble bergtatt. Teknikken, sensualiteten, kostymet, settet. Alt var fantastisk i mine øyne. I senere tid har jeg imidlertid sett videoklipp av samme Suhaila som jeg ikke har blitt fullt så imponert over, blant annet et par innslag på dvd-ene til Bellydance Superstars. Hun har i løpet av årene utviklet sin helt egen stil. At hun er dyktig i det hun gjør er hevet over enhver tvil. Om jeg faktisk liker det hun gjør er en helt annen sak. Men skal man utvikle seg som danser bør man også studere retninger man ikke liker, for å unngå å bli ensporet. Man kan også lære av de man er uenig med. Mener nå jeg. Og hvem kan for øvrig si nei til en jentetur med shimmies og sangria under Spanias skinnende sol?
Alltid presis
Min Spaniatur startet ikke så bra– flyet fra Gardermoen var forsinket, hvilket førte til at jeg ikke rakk forbindelsen fra Munchen og fikk en ufrivillig hotellnatt der. Men med første fly morgenen etter ville jeg bare komme litt for sent til kurs. I taxien fra flyplassen til hotellet der kurset skulle være, sendte jeg sms til Catherine og Linn som hadde ankommet kvelden før og ba dem beklage overfor arrangør og instruktør at jeg kom for sent. Kl. 10 skulle kurset starte, fem over kom jeg løpende inn i lokalet med koffert og reisebag på slep. Der var det ingen Suhaila Salimpour. Men et lite bord med en rekke Suhaila-artikler for salg var på plass. Så også en liten gruppe damer, tydelig klare for å trene. Kl. 1030 begynte kurset. «Jeg starter alltid presis», sa Suhaila, «men siden jeg er på et nytt sted, gjør jeg et unntak i dag».
Steinhardt gulv og dryppvåt bikini
Første workshopen var en koreografi til en Warda-låt. Suhailas teknikk går ut på ekstrem isolering og fokus på hvilke muskler som jobber og hvordan. Dette gir en fantastisk kroppsbeherskelse, men det manglende fokus på bevegelsen og figurene som produseres syns jeg gjør at litt av helheten og flyten i dansen forsvinner. Det at samme bevegelse/ figur kan produseres på flere forskjellige vis, med de mulighetene dette gir for variasjon i utrykket, var det heller ikke rom for. Vel, vel. Vi lærte oss nå koreografien sånn noenlunde. Warda har nydelige låter, og Suhailas musikalske teft er det intet å si på. Men er det ikke litt merkelig å legge dansekurs til et lokale med steinhardt flisegulv og intet speil? Og hadde ikke det hele blitt en bedre opplevelse dersom Suhaila fulgte med på deltagerne i stedet for å se ut av vinduet? Damen så ut som om hun holdt på å kjede seg i hjel, skjønt sannsynligvis fulgte hun med på sin datter som herset med de andre barna ved svømmebassenget, og jevnlig kom inn i dansesalen og trasket, iført dryppvåt bikini og klaprende tresko, høylytt smattende på isbiter, rett foran oss svettende dansedamer. Et surrealistisk scenario.
Haltende oversettelser
Andre workshop var teknikktrening. Her er Suhaila i sitt ess, med en uendelighet av kombinasjonsmuligheter av de elementene hennes teknikk består av. Hun hadde også en glitrende gjennomgang av takt og telling – musikkens elementer som man bare må forstå for å kunne danse. I det hele tatt en givende og morsom klasse, men hadde det hele mon vært enda bedre om stereoanlegget hadde fungert? Og burde ikke teknikk klassen kommet før koreografi klassen? Det føles også noe absurd at alt må oversettes til spansk for de innfødte samt fransk for den franske delegasjonen. Bør man ikke kunne forstå grunnleggende engelsk når man melder seg på en internasjonal masterclass med en engelskspråklig instruktør? Betaler jeg over kr 200 i timen for å høre haltende franske og spanske oversettelser av «start på høyre fot»? Til Suhaila og gruppas forfjamselse ble jeg selv overveldet av trangen til å oversette til norsk for en lattermild Linn og en pinlig berørt Catherine (eller var det omvendt?) Dermed gikk enda mer tid bort til tull. Men om vi ikke fikk med oss alt var det intet problem, kunne Suhaila fortelle. Man kan nemlig lære alt via hennes Internettklasser – ved å registrere seg og betale et visst beløp får man tilgang på filmede kurs, hvilket jo er et glitrende tilbud. Muligens var det de spanske og franske dansernes dårlige engelskkunnskaper som gjorde at Suhaila følte hun måtte informere om disse Internettklassene hele 73 ganger i løpet av en to timer lang workshop.
Grunnleggeren av amerikansk magedans
«Det er min teknikk som danner grunnlaget for tribal fusion» kunne Suhaila fortelle oss under søndagens kurs, da vi hadde nettopp tribal fusion. «Det er meg og min mor Jamila som startet magedans i USA. Det er veldig viktig at dere er klar over dette», mente hun. Dette er i og for seg interessant informasjon, men etter at samme informasjon var gjentatt 20 ganger var den ikke lenger fullt så interessant. Da det var en halv time igjen av klassen og Suhaila begynte på en enda grundigere utlegning om hvordan hun og moren grunnla magedans i USA, fikk under tegnede et plutselig og ukontrollerbart behov for kaffe, og snek seg ut av dansesalen og inn i hotellbaren i stedet.
Tribal fusion og Michael Jackson
Arrangør Salma skal ha ros for sin innsats denne helgen. Å fly, innlosjere og oppvarte Suhaila, hennes datter, barnepike og personlige assistent, kan ikke ha vært noe enkel oppgave. Å ta seg av kursdeltagere fra tre land, er heller ingen smal sak. Dessverre var det ikke i nærheten av nok deltagere til å få arrangementet i havn rent økonomisk. Men Salma tok det med et smil. Og på kvelden var det show, og da er jo alle problemer glemt. Showet inneholdt mye tribal fusion, noen flotte oriental-soloer, en nydelig flamenco-inspirert sak, samt flere artige gruppedanser innen både oriental og folkedans. Og så; showets høydepunkt, den internasjonale superstjernen Suhaila Salimpour. Magien glimret med sitt fravær. Kjedelig antrekk og en utstråling som tilsa at hun helst ønsket seg tilbake i hotellrommet. Men smilet og energien kom på plass da hun danset duo sammen sin datter. Mor og datter som danser sammen er utrolig sjarmerende, og stemmer bra med det jeg mener er en av magedansens store styrke som danseform; nemlig det at den kan danses av alle, uavhengig av alder og størrelse. Synd bare at datter Salimpour hadde ødelagt sitt sjarmpotensiale så fullstendig da hun dro bikini-tresko-is bit-stuntet tidligere denne helgen. Avslutningen på showet ble også høydepunktet. En liten guttunge sto utålmodig ved scenekanten under de siste danseinnslagene. Når magedansen så vidt var over, trakk han på seg hatten og entret scenen til pop klassikeren Thriller i en hyllest til nylig avdøde Michael Jackson. En etter en kom så magedamene inn på scenen, fortsatt iført sine magedansdrakter, og danset. Både improvisert og med koreografi tydelig plukket fra den kjente musikkvideoen. Storartet!
Tapas og Sangria
«Man kan ikke ha vært i Spania og ikke spist tapas og drukket sangria», lød det overbevisende fra Catherine. Linn var enig. Selv var jeg ikke spesielt interessert, men vi kunne uansett ikke gå tilbake til den lille arabiske kafeen hvor vi hadde spist godt kvelden før – utover kvelden hadde vi blitt pinlig høylytte og festlige på opptil flere for skjellige språk. Så vi trasket gatelangs på jakt etter den store sangria-opplevelsen i et søndagsstengt Barcelona. På et gatehjørne fant vi til slutt en sjappe med matflekker på menyen og en svært uhøflig innehaver. Men skal man ha tapas og sangria, så skal man. Vi fikk på et vis stilt sulten på tapas-rettene, men noen kulinarisk opplevelsen var det ikke. Og sangriaen smakte skrekkelig. Det var som kafe-innehaveren hadde samlet slumpene fra glassene til denne ukas gjester, tilsatt noen isbiter og rørt litt rundt. Drikken ble umiddelbart omdøpt til «slantria». Denne skrekkelige «slantriaen» satt sluttstrek for vårt surrealistiske Spania-opphold. Mon tro hvor vi skal reise neste gang?
Siri Ydstie driver Oslo Magedansstudio hvor hun underviser i magedans, Hula/Ori Tahiti og Zumba. I tillegg til å opptre jevnlig arrangerer hun 1001 Natt, en årlig magedansfestival i Oslo.
