Tekst: Catherine Ydstie
Publisert i Al Farah bladet nr 92/April 2020
Høsten 2019 feiret Alta Magedans tiårsjubileum med blant annet helgekurs med Lamya Taoussi, åpen uke i oktober og mini-jubileumsforestilling på studio i november. Alta Magedans eies og drives av Ingunn Lyngstad.
Hvordan startet det hele?
Ingunn forteller at hun skulle bli ballettpedagog og dro til Tromsø for å trene ballett slik at hun kunne søke på ballettpedagog-studiet. Men kroppen hennes sa nei takk til det, hun fikk beinhinnebetennelse hele tiden. Med skrinlagt ballettdrøm dro hun tilbake til Alta, og der snublet hun borti Borealis orientalske danseforening. Det var en forening basert på frivillighet som holdt kurs og ledet dansetrening i magedans, og der begynte hun å danse. «Så hadde jeg et lite danseopphold da jeg fikk mitt yngste barn, og da jeg kom tilbake etter det skjønte jeg hvor mye jeg hadde savnet magedansen.»
Borealis orientalske danseforening bestod av glade amatører som byttet på å lede dansetreningen. Ingunn og to andre i foreningen var de som stort sett holdt kursene og ledet dansetreningen. Etterhvert kom det til et punkt hvor de to andre ikke lenger hadde tid, lyst og anledning til å lede treningen, og ingen andre i foreningen sa seg villig til å gjøre den jobben heller. «Jeg sa jeg kunne gjøre jobben, men at jeg ikke hadde nok magedanserfaring til å ta hele ansvaret alene, så da måtte foreningen sende meg på kurs så jeg kunne lære mer», forteller Ingunn. «Det var foreningen villig til å gjøre, og jeg var blant annet flere ganger i Oslo på kurs, hvor særlig Siri Ydstie hjalp meg mye. Det var jo ingen i Alta som kunne undervise meg og jeg var helt avhengig av å reise på kurs for å utvikle meg videre.»
Ingunn kan du følge på Instagram her
Alta magedans blir født
Ingunn forteller at hun ganske fort begynte å holde magedanskurs i regi av Borealis orientalske danseforening. Hun fikk ikke betalt for undervisningen, men foreningen betalte for kursene hun reiste og deltok på. «Når du underviser oppdager du fort hva du ikke skjønner, og det gjorde at jeg ble bevisst på hva jeg manglet og måtte øve mer på. Noe jeg også gjorde. Timene jeg holdt ble raskt populære og tilbudet ble utvidet. Det kom til et punkt da jeg sa jeg ikke kunne undervise så mange dansetimer ubetalt lenger. Foreningen ville ikke ha arbeidsgiveransvar, så med foreningens velsignelse startet jeg for meg selv, og Alta magedans ble født. Borealis orientalske danseforening fortsatte en liten stund til som en sidefunksjon med interessekvelder og teorikvelder, men ble etterhvert oppløst.»
Selve stiftelsen av Alta magedans skjedde i juni 2009, og undervisning i regi av Alta Magedans startet Ingunn med samme høst. Den første måneden leide hun lokaler hos kommunen, noe hun opplevde som veldig slitsomt. «Det var alltid noe som ikke fungerte. Enten var lyset gått eller musikkanlegget virket ikke eller noe annet, så jeg begynte å se meg om etter et eget lokale. Det fant jeg fort, og det er det samme lokalet jeg har i dag. Det er et stort, fint og lyst rom med en helt ok husleie. Jeg kunne ønsket meg garderobe og venterom, men man kan jo ikke få alt. Det første halvåret underviste jeg rett på et betonggulv, for jeg hadde ikke penger til å kjøpe meg parkettgulv. Etter et halvt år med kurs hadde jeg klart å spare opp nok penger i bedriften til å kunne kjøpe og få lagt parkettgulv. Speil fikk jeg ordnet med en gang siden jeg var så heldig at de jeg leide lokalet av hadde firma som solgte speil, så nedbetaling av det ble bakt inn i husleia. I begynnelsen underviste jeg alle timer selv; små barn, store barn, alle voksengruppene og i tillegg en del helgekurs. På det meste underviste jeg elleve klasser i uka, det var egentlig helt vanvittig og alt for mye. Når jeg ikke underviste, fartet jeg land og strand rundt på festivaler for å få med meg mest mulig kurs selv.»
Etterhvert begynte du å undervise yoga også, og skiftet navn på studio til Alta Magedans og Yoga. Hvorfor og hvordan skjedde det?
«Fra jeg var ti år gammel har dans og yoga interessert meg. Da jeg trodde jeg skulle bli ballettdanser trente jeg også en del yoga. Yoga har alltid vært nyttig for meg og min kropp, og også for dansen min. Etter oppstarten av Alta Magedans hadde jeg en danseelev som hadde yogalærerutdannelse så hun begynte å undervise litt hos meg. Etterhvert reiste jeg utenlands og tok en yogalærerutdannelse og hoppet i det med å undervise yoga selv. Helt ærlig var jeg nok dårligere forberedt på å undervise yoga enn magedans, og det var heftig til å begynne med. Jeg ser at dansedeltagere hos meg som også går på yogakursene har en merkbar raskere progresjon i danseutviklingen sin enn de som ikke gjør det. I tillegg er yogakursene jeg holder bra for økonomien til studio.»
Økonomi og markedsføring
Det er ingen hemmelighet at det ikke er en dans på roser å drive et dansestudio. Det er krevende på så mange måter. Særlig det å få det til å gå rundt økonomisk er ikke alltid like lett. Ingunn forteller at det har vært både nedturer og oppturer med hensyn til antall deltagere på kurs. Den første nedturen merket hun da Zumba gjorde sitt inntog i landet, da ble det merkbart færre på kurs. Høsten 2011 startet hun med yogakursene sine og det ga igjen en liten opptur, men de to siste årene har det nesten vært for stort yogatilbud i Alta, noe hun også merker. «Kanskje yogabølgen slipper litt opp nå», sier hun. «Alt går jo i bølger, det gjelder bare å kunne stå i det og vite at det passerer.»
En annen krevende del ved det å drive studio er markedsføringen for å få nok deltagere. Ingunn opplever at hun må bruke uforholdsmessig mye tid på den biten og synes det til tider kan være slitsomt. «Jeg føler jeg hele tiden må rope: Her er vi! Kom og dans! Å drive et dansestudio handler ikke bare om å koreografere, undervise og opptre, da hadde jo jobben vært en drøm. Men i tillegg kommer all markedsføringen, regnskap, renhold og så videre.
Jeg føler at jeg aldri får nok tid til å forberede undervisningen så mye som jeg ønsker fordi de administrative oppgavene spiser opp så mye av tiden min.»
Er det mulig å få det til å gå rundt økonomisk, å kunne leve av dansen?
«Ja, men det er krevende, du jobber for to. Det krever mye av helse og innsats for å få det til å gå rundt.» Jeg spør om det virkelig er verdt det. Da ler hun godt før hun svarer: «På de gode dagene er det absolutt verdt det, og jeg føler meg heldig som har en slik jobb som gjør at jeg kan drive med morsomme ting og møte morsomme mennesker. På de dårlige dagene er det bare en jobb som alle andre og jeg har ikke lyst til noen ting. Men det positive ved denne jobben overskygger det negative. Jeg kan være syk og sliten, men å undervise gjør meg alltid glad og gir meg energi. Det gir meg noe når jeg får dele noe med andre og gjøre andre glade, og jeg opplever sjelden negativ energi fra deltagerne. Mine deltagere er stort sett voksne som har valgt å komme til meg fordi de har lyst, de er motiverte for delta.»
Hva er de negative sidene ved jobben?
«Det negative er all tiden den administrative jobben tar, alt maset med markedsføring. I tillegg er det veldig ukurante arbeidstider i forhold til å skulle ha en familie og et sosialt liv ellers. Hvis du er syk kan du ikke bare ringe arbeidsgiver og si du er syk. Jeg går på jobben nesten uansett form fordi avlyste timer betyr tap av kunder, og det har jeg ikke råd til.»
Dagens situasjon
I mange år leide Ingunn kultursalen i Alta til elevforestillingene sine, men for et par år siden valgt hun å kutte kultursalen og heller ha elevforestillingene i studioet. Hun forteller at såpass mange av de som var aktive med å opptre, sluttet; flytting, sykdom, graviditet, arbeid – så det var ikke lenger forsvarlig å leie en så stor scene som kultursalen. Det startet et lite skred. Mange av de unge deltagerne sluttet da de ikke lenger fikk muligheten til å opptre på en stor scene, og det samme gjorde mange i barnegruppene. I tillegg var frafallet større enn nyrekrutteringen så det ble noen tunge år. «Jeg kunne kanskje ha rekruttert noe flere danseelever hvis jeg hadde hatt større kapasitet til å holde flere kurs, men det har jeg altså ikke hatt. Når man driver et dansestudio på egen hånd så ligger jo hele ansvaret på en selv for å holde det gående – i oppturer flyter alt og er lett, men i nedturer blir det desto tyngre», sier Ingunn. «Jeg føler også på at jeg må tilby noe nytt hele tiden, og det er vanskelig å få til når studio er basert på meg. Hva mer kan jeg eller orker jeg å tilby? Jeg underviser jo allerede i magedans, bollywood og yoga.»
Hvorfor må du tilby noe nytt, tenker du?
«Når du tilbyr noe nytt så får du inn nye folk i studio, og de som alt er deltagere får et bedre tilbud og er lettere å holde på. Jeg har lurt litt på Jallabina, men på grunn av en skade i bekkenet så blir det for mye hopp og sprett for meg til at jeg kan undervise det, så da må jeg basere meg på en annen instruktør. Det er alltid vanskelig å få tak i gode instruktører som kan trekke nye folk og samtidig holde på de som allerede er der. I tillegg må de være pålitelige og stabile. Jeg hadde ballett på timeplanen i fjor vår og det var populært, jeg fikk inn masse nye folk på studio. Men etter et halvt år så fikk ballettinstruktøren et bedre tilbud fra kulturskolen, så da valgte hun å flytte undervisningen sin dit. Jeg har også hatt en instruktør i mediyoga som holder kurs hos meg litt sånn til og fra. Men det jeg merker der er at deltagere på mediyoga-kursene sjelden deltar på andre typer timer på studio, så det genererer svært lite mersalg. Nå i vår har vi hatt kurs i twerking og det kom masse nye og unge folk inn på studio da, så vi får se om de blir.»
Nettopp de unge deltagerne syns Ingunn det er vanskelig å få tak i og beholde. «Vi trenger nyrekruttering av litt yngre krefter så vi kan bygge opp et ordentlig, både større og bedre, dansemiljø her i Alta», sier hun. «De som kommer til dansetimene primært for trimmen og det sosiale fellesskapet er like viktige som dem som vil satse. Men når jeg tar på meg studioeier-hatten så ser jeg at jeg trenger flere yngre deltagere som har potensiale, ønske og mulighet til å bli ordentlige gode dansere. Dette fordi det er primært disse som trekker flere yngre folk til studio ved opptredener ute.»
Planer fremover
Hvor går veien videre fremover nå?
Ingunn forteller at hun er litt i tenkeboksen på hva hun skal gjøre i forhold til markedsføring for å nå ut til flere folk. Ideer hun har er åpne dager, gratis prøvetimer og kanskje kortere og mer intensive kurs. Hun håper også å få til å reise rundt i Finnmark fylke og holde kurs, i tillegg til å reise litt mer utenlands på festivaler igjen. Hun forteller at hun trenger å bli inspirert, få ‘magedans-påfyll’. «Før dro jeg på kurs for å lære en koreografi som jeg kunne ta med hjem å undervise, men nå er jeg mer interessert i å jobbe med teknikk og kombinasjoner, og å bli inspirert. I begynnelsen da jeg underviste lærte jeg bort andres koreografier, men de siste fem årene har jeg stort sett bare undervist mine egne.»
HoneyHips
Alta Magedans har sin egen dansegruppe, HoneyHips, som er ledet av Ingunn. Per dags dato er de bare fire stykker i gruppa, men hun håper på nyrekruttering for å kunne øke antallet dansere. «Med bare fire stykker, inkludert meg, blir vi veldig sårbare i forhold til oppdrag og opptredener. Det er ikke sikkert alle kan eller er friske den dagen jeg får forespørsel. I tillegg bygger det et større og morsommere miljø hvis vi er flere dansere.»
Hvordan startet HoneyHips?
«Jeg fikk litt oppdrag der de ønsket flere dansere, samtidig ønsket jeg å skille ut dem som var dedikerte nok til å legge ned ekstra innsats i dansen – og vips var HoneyHips født. Gruppen består altså av, foruten meg, kursdeltagere som er flinke og øver hjemme. Vi har hatt faste treninger utenom kurs, noe de ikke betaler ekstra for, men så får de heller ikke betalt for oppdragene. Jeg liker veldig godt å jobbe med dansegruppa og ønsker å legge mere tid i den fremover.”
Vi avrunder praten med en morsom historie fra en gang Ingunn underviste på arrangementet Barnas Verdensdager. Arrangørene ønsket at hun skulle undervise i et kostyme for å skape den rette stemningen. Ingunn forteller at overdelen, BHen, til dansedrakta var litt for stor for henne, og at akkurat der hekte nr. 2 skulle sitte for at overdelen skulle sitte perfekt satt det en stor stein som gjorde det umulig å sy i en hekte.
«Jeg satte en sikkerhetsnål i spenn der i stedet som gjorde at drakta satt perfekt. Denne dagen hadde noen unge jenter som også var i garderoben samtidig, festet sikkerhetsnålen for meg. Fem minutter før timen skulle starte var jeg en rask tur på toalettet, og idet jeg bøyde meg ned for å rette på skjørtet spratt sikkerhetsnålen og hekten opp, og overdelen hang og slang. Heldigvis hadde jeg sysakene mine med meg så jeg sydde fast hekten i full fart, og med famlende hender fikk jeg festet sikkerhetsnålen bak på ryggen på overdelen. Heseblesende løp jeg ut til dansetimen og bad en stille bønn om at ikke hekten og sikkerhetsnålen skulle ryke slik at barna og foreldrene på dansetimen fikk se mer enn de hadde betalt for.»
Tekstforfatter Catherine underviser i magedans, zumba og pilates ved Oslo Magedansstudio og danser i gruppene Bellystars og Kjerringer. Hun er utdannet barnevernspedagog og jobber med funksjonshemmede barn og unge i Nittedal.
