Tekst: Helene Skaugen

Publisert i Al Farah bladet nr 92 / April 2020

Gjennom årenes løp har jeg opplevd mye på dansefronten. Jeg har fått servert mange historier, både morsomme, pinlige og sjokkerende. Flere har fått meg til å le så hardt at tårene har trillet i flere år etterpå, spesielt de jeg har vært med på selv i fellesskap med andre dansere.
Nylig var jeg på oppdrag med en kollega hvor vi hadde en grand entré med isis-vinger ned en vindeltrapp. Da jeg skulle begynne å gå ned trappen som andre danser oppdaget jeg til min forskrekkelse at vingene satt fast i døren bak meg! Jeg prøvde å åpne døren, men den var låst. For å åpne døren måtte vi ha et nøkkelkort og det lå på gulvet foran meg, men siden jeg satt fast rakk jeg ikke ned til det. Først sto jeg og røsket i døra før det slo meg at jeg måtte ta nøkkelkortet! Så sto jeg halvbøyd og prøvde å nå kortet uten hell. Til slutt sto jeg og lirket vingene ut av døren og prøvde å ikke rive de i stykker. Det verste var at publikum sto og så opp på hele denne episoden uten at jeg visste det. En skikkelig classy entrance der jeg sto og lirket stoffet ut av dørsprekken… Heldigvis var gjestene strålende fornøyde og så imponerte over et så proft opplegg! 

Jeg tror alle dansere har noen godbiter i minnebanken, så jeg bestemte meg for å teste teorien ved å be flere av mine kollegaer om å dele sine mest minneverdige danseopplevelser med Al Farahs lesere. Her er noen av de morsomste, beste og verste danseminnene til dem jeg har spurt.

Jorunn Sjølli:

Hva er din beste danseopplevelse? 

Jeg føler at jeg siden jeg startet på magedanskurs hos Jenny Lovise Staurset i 2001 har vært midt oppi masse gode danseopplevelser som bare varer og rekker, og ikke minst alle gode vennskap disse har resultert i. Men å danse høyt oppe på et stillas sammen med Jenny Lovise Staurset, Kajsa Köller, Tina Nyborg og Miriam Embla på rockebandet Los Plantronics’ 20-årsjubileum på Parkteatret i 2015, vil nok alltid være ett av de morsomste høydepunktene og en kveld jeg aldri vil glemme.

Hva er din verste danseopplevelse?
Egentlig har jeg ikke opplevd noen veldig fæle ting, verken når jeg har opptrådt eller hatt kurs, men man kan jo støte på litt utfordringer. Som da Tribal Troopers skulle opptre på Kultur- og Reisefestival 2010 i et stort telt i Middelalderparken. Det eneste de hadde som musikkanlegg var en bitteliten CD-spiller. Når vi skrudde lyden på maks, som dessverre ikke gjorde at vi hørte så mye mer på grunn av det store rommet, ikke bare vrengte lyden seg, men CDen begynte å hoppe rundt i låta. Mildt sagt utfordrende å både danse og spille cymbaler til. Det var ikke så lett å holde seg alvorlig. I og med at vi tok det med godt humør, tror jeg egentlig at publikum hadde en positiv opplevelse.

 

Leila Jouvana:

Hva er din beste og verste danseopplevelse?
Vi er virkelig veldig fornøyde med de fleste oppdrag vi har hatt og setter veldig pris på arbeidet vårt som danser, lærer og trommeslager.

Vi ble invitert til Beijing i Kina der vi underviste og opptrådte hele 5 ganger.Det var både «fryktelig» utmattende og veldig givende samtidig. Vi hadde opptil 500 elever i klassene våre og underviste med headset på scenen. Det var altså avstand mellom oss og deltakerne. Etter klassene ville elevene alltid ta på håret mitt, kysse meg og ta bilder med oss. Foto-køen var så lang, og vi trengte ca 3 timer for å fotograferes med alle sammen. Dette var virkelig utmattende, men samtidig var det en stor ære for oss at alle de flotte elevene ventet i timevis på å få ta bilder med oss. De fleste av dem kysset og klemte oss og luktet på håret mitt mens vi ble fotografert. Ofte ble vi syke etter en sånn selfie-session fordi med jet-lag og lite søvn fungerte ikke immunsystemet like bra. Uansett så var en influensa verdt det for oss, så lenge elevene var glade.

Etter workshops og show inviterte den glade arrangøren oss til en veldig spesiell middag: vi skulle spise SKORPIONER! Vi fikk servert mark, bier og skorpioner. Vi spiste ikke marken og biene, men vi måtte jo smake på noe ellers hadde de blitt fornærmet. Så da valgte vi skorpionene.

Jeg husker også da vi ble invitert til å undervise og opptre i Kiev, Ukraina for noen år siden. Det var vårt tredje besøk, men denne gangen var det så utrolig kaldt, ca. minus 35, og i teatret var det så kaldt at vinduene var fulle av is. Det var ikke mulig å være backstage uten sokker og jakke. Min opptreden ble litt tidligere enn det som var skrevet i programmet, og da jeg hørte presentasjonen og navnet mitt ble annonsert, kastet jeg jakken, men glemte sokkene. Det ble jeg klar over da jeg satt i spagaten og gjorde gulvarbeid, jeg holdt foten i albuen og fikk sjokk da jeg så sokkene mine! Men det morsomste var at jeg ble bedt om å gjøre dansen min med dobbel sverd. De kunne vi ikke ta med oss på flyet, så arrangøren gikk med på å låne oss to sverd. Jeg fikk sverdene rett før forestillingen, og da oppdaget jeg at det var to små barnesverd! Så jeg danset med barnesverd og sokker … Jeg tenkte: «Herregud, jeg vil dø», men jeg fortsatte og prøvde å late som om alt var normalt. Noen ganger har en danser en dårligere følelse enn publikum. Gudskjelov så var de to små sverdene helt ok for publikum, og de svarte, fluffy sokkene mine var ikke rare for dem. De fortalte meg etterpå at de trodde jeg hadde støvler på, og siden jeg opptrådte med en bred bukse og med sverd så det visst helt «normalt ut». 

Jeg var veldig glad for at vi var booket til å gjøre to innslag, og etter vår live trommesolo ble det andre glemt.

Majken Wærdahl:

Hva er ditt beste danseminne?
Mitt beste danseminne var da Divas of Bellydance skulle gjøre sitt første event med ny manager. Det var en ganske stor og påkostet fest for Oslo Sporveier og vi øvde kjempelenge i forkant av dette. Posisjoner, formasjoner og synkron teknikk var spikret da vi ankom stedet –  og fikk se at gulvet vi skulle danse på var fullt av trikkeskinner og at publikum var rundt oss på alle kanter.

Det ble vill improvisasjon, og alle prøvde å følge sin egen individuelle logikk på hvordan de andre i gruppa kom til å løse rommet og plasseringene. Vi virret rundt som fargerike radiobiler styrt av fulle folk.

På et tidspunkt i en felles trommesolo hadde vi planlagt å lande BOM på en skarp rekke side om side med front mot publikum. Da vi kom dit landet istedet jeg og Michelle ansikt til ansikt med tre cm mellom nesene våre. Øyekontakt var dermed uunngåelig.

Michelles ansikt var plutselig vridd i den verste grimasen jeg har sett – det var som om latteren bare smeltet bort ansiktstrekkene hennes. Så begynte hun å riste og sto mer og mer krokbøyd mens hun prøvde å holde armene over hodet. Så begynte maskaraen hennes å renne….. Det er vel ingen grunn til å tro at ikke jeg så akkurat likedan ut.

Etter det var det å prøve å komme seg gjennom låta med minst mulig øyekontakt med de andre mens jeg kjente at ansiktet mitt bare ble dratt nedover i gråtelatter som jeg ikke hadde noen kontroll på. Det var plent umulig å strekke armene over hodet.

Dette er en legendarisk opplevelse for Divas som vi ler av hver gang vi møtes. Etterpå var vi selvsagt ikke veldig stolt over resultatet, men manager og oppdragsgiver var heldigvis heeeelt henført. Så mye for grundige forberedelser!

Hva er ditt verste danseminne? 

Mitt verste danseminne var på en hagefest hos fiffen i Trondheim.

Jeg hadde selvsagt forsikret meg om at det skulle være god lyd, men fikk utdelt en bitte liten bærbar sak som stod der så stusselig plassert på asfalten i gården der de satt.

Jeg skjønte jo at dette kom til å bli tragisk, og idag hadde jeg bare dratt hjem igjen, men jeg bestemte meg for å gå opp og skifte.

Da jeg omsider gjorde min entre til hviske-musikken kjente jeg et knepp i nakken etter ca. ett sekund. Dette er faktisk den eneste gangen jeg har mistet en hekte i hele min karriere.

BH-en hang jo likevel på takket være netting og generell BH-stivhet, men jeg tenkte jo det kunne være fint å få fikset det. Jeg danset meg derfor bort til en dame på et bord (her kunne man ikke lenger høre musikken) og snudde ryggen til og lurte på om hun kunne hjelpe meg med hekten.

Da kom svaret: «Ja, men den ER jo av!» Hun hadde derfor trodd at jeg ville ha hjelp til å kle av meg!!! Jeg var veldig sur da jeg dro derfra, og det var virkelig ikke verdt pengene. Samtidig skal man jo lære noe av alle opplevelser, og dette var en av de opplevelsene som flyttet grensene mine for hva jeg stiller opp på.

 

Sirin Våge:

Hva er din verste danseopplevelse? 

Den verste er det nok ikke, men den kleineste danseopplevelsen jeg har hatt må være da jeg danset på parfymeriet på Günerius i ca 2008. Clarins skulle lansere en krem spesielt utviklet for huden på magen, og den kreative butikksjefen hadde fått for seg at en magedanserinne ville være midt i blinken for å lansere denne og skape litt blest i butikken. Det jeg trodde skulle være en opptreden på en mer eller mindre lukket kundekveld viste seg å være en misforståelse – jeg skulle danse i og utenfor butikken midt på lyse dagen og forsøke å bidra til å få folk inn! Det er noe med det å føle på at man blir presset opp i ansiktet på noen, og da spesielt et intetanende og svært variert publikum som ikke helt «skjønner greia». Et annet eksempel var når IKEA Slependen skulle promotere sin nye kolleksjon av persiske tepper i 2012 og jeg måtte danse på en vaklevoren pall som jeg behøvde hjelp til å på nokså ugrasiøst vis klatre opp og ned av… Lav musikk i begge tilfeller, og definitivt opplevelser jeg sent vil glemme. Det er mange fler! 

Hva er din beste danseopplevelse? 

Beste opplevelse er vanskelig å velge, men magien vi skapte i konferansesalen på Expo Fornebu under et større firmaarrangement når jeg fikk med meg Mari Sletten og Lena Ask på å lage et 1001-natt show, eller når vi underholdt en hel aften på «hjelp vi er i flybransjen», står høyt oppe på lista. Vi har jobbet mye sammen, vi tre, og jeg kommer ikke unna at de beste danseopplevelsene jeg har i stor grad er de jeg deler med andre. Selv om jeg som oftest opptrer på egenhånd er jeg så heldig å ha hatt mange flotte jenter å danse med i ulike duetter og grupper som Ponderosa Sweethearts (line dance) og Bellycious m.m. som stadig utvikler nye blader lik en lotus og fyller livet mitt med gode minner og erfaringer.

 

Tevec Ibrahim (London)

Hva er ditt verste danseminne?
Pinlige dansefortellinger, å jøss … vel, jeg synes det mest pinlige som kvinne er garderobe “malfunctions”. Det er så ubehagelig og vanskelig. Jeg ble leid inn til et bryllup og bruden var veldig spesifikk. Hun hadde detaljer på absolutt alt, hvilket kostyme jeg skulle bruke og hvilken sang og koreografi hun ville at jeg skulle danse. Det hele var nøye planlagt. I løpet av de første fem minuttene løsnet hempen i ryggen på BH-en. Heldigvis var de andre stroppene fremdeles på plass, men jeg måtte forlate scenen, fikse BH-en og komme tilbake. Jeg følte meg så klein og lei meg på brudens vegne siden vi planla alt. Jeg tror moralen i historien er: du kan planlegge så mye du vil, men når det kommer til stykket kan alt skje. Jeg blir ikke lett flau, jeg blir mer flau over tullete feil jeg gjør som ingen andre legger merke til – for eksempel at beltet mitt ikke er midtstilt på skjørtet mitt, at jeg etterlater spillelisten min på ’random’, ikke husker sangnavnet selv om jeg kjenner sangen veldig godt, og ikke stryker sløret mitt.

 

Tekstforfatter Helene Skaugen driver Studio Orient i Oslo og er arrangør av Oslo Oriental Dance Festival. Hun har jobbet som profesjonell danser i over 20 år.