Tekst: Bibbi Aass fra Tønsberg/Stokke
Publisert i Al Farah bladet nr 63/november 2011
Den 10. september 2011 tok fire jenter fra Tønsberg Magedansstudio turen til Oslo for å oppleve det store jubileumsshowet til Al Farah på Riksscenen. Vi var fem personer da undertegnedes mann var med som sjåfør. Med gps i bilen hadde vi ingen problemer med å finne frem til Riksscenen, men inngangen derimot var det verre med. Etter å ha sirklet rundt hele bygget etter parkering i kjelleren, fant vi endelig den rette inngangsdøren.
Vi var imidlertid tidlig ute og fikk supre plasser like ved scenen. Men da tiden nærmet seg showstart, strømmet det på med folk. Det ble satt frem stoler innimellom bordene i fremste rekke, slik at de som trodde de hadde vært heldige med plasseringen, plutselig fikk folk foran seg. Det er noe som heter «først til møllen får først male» tenkte vi, og heldigvis så det ut til at vi delte den tanken med nabobordet som protesterte høylytt slik at de sist ankomne måtte sette seg bakerst i salen. Jeg må innrømme at jeg følte litt frustrasjon da forestillingen også ble bortimot 45 minutter forsinket pga. for dårlig kapasitet i baren utenfor, men så, endelig, ble lysene dempet og forestillingen kunne begynne. Wow! What a performance! Alle negative følelser forsvant. Her kom det på løpende bånd. Først Divas of Bellydance: Eminente! Madam Qadam: et grasiøst rørende syn der hun danset med slør og sitt lille barn i magen. Solveig: det er alltid like herlig å se henne danse – hun var jo «vår» representant fra Tønsberg. Kristin Sønju: En spennende og artig variant til norske folketoner. Siri: fantastisk pop-oriental. Gloria Riveros; et sjarmerende bekjentskap. Margrethe Glambek: imponerende at damen er over 70 år og still going strong.Andre akt ble like mye en «højdare».
Og jeg må nevne kveldens konferansier Erling Solland som på en sjarmerende måte sydde sammen forestillingen med små overraskelser. Det er lurt, tror jeg, å dra menn mer inn i magedans-showene, slik at det ikke bare blir en «damegreie». Til sist, men ikke minst, må jeg nevne DaVid of Scandinavia. Da han steg inn og «tok» scenen, hadde jeg følelsen at publikum gikk helt av skaftet. Det ble en stor aften der Divas of Bellydance avsluttet med en forrykende trommesolo.
