Tekst: Miriam Embla
Publisert i Al Farah bladet nr 80/mars 2016
David kan du følge på Facebook her: DaVid of Scandinavia
Hvilke forskjeller opplever du det finnes i måten menn og kvinner danser magedans?
Først og fremst må det nevnes at enhver person har sitt personlige kroppsspråk og enhver kropp er satt sammen forskjellig. Disse tingene påvirker hvordan man danser. Når det er sagt, så avhenger måten kvinner og menn danser på , hvem de har trent hos. Noen lærere pusher virkelig kjønnsidentitiet og stereotypisk kroppsspråk på sine elever, mens andre krever en bredde i uttrykksvokabularet. Selv mener jeg at en danser er en danser som må kunne uttrykke seg på tvers av kjønn og stereotyper, og jeg trener mine dansere deretter.
Davids nettside finner du her: http://www.davidofscandinavia.com/
For eksempel forlanger Oriental helt andre ting av en danser enn for eksempel Saiidi gjør, eller det som må uttrykkes for å kunne regnes som Shaabi etc. En god danser må kunne uttrykke forskjellene mellom disse, mener jeg. For meg blir det feil å begrense uttrykksbredden etter kjønn, jeg ser heller at man utvikler seg i alle uttrykk som er tilgjengelige for en.
Har du noen favoritter blant andre mannlige magedansere? Hvorfor er akkurat disse favoritter?
Jeg koser meg virkelig når jeg ser på Khaled Mahmoud, Ozgen, Azad Kaan , Flavio Aomedo, Tito og Nath Keo fordi de lar sine kunstneriske uttrykk og sine egne karaktertrekk være i forgrunnen. De er alle godet trent innen dansen og de er ikke begrenset av teknikk og trinn. De tar heller for seg dansen som en uttrykksform de kan være frie i. Det samme gjelder de kvinnelige magedanserne jeg liker å se. En god danser er en god danser, uavhengig av kjønn egentlig.
Khaled Mahmoud:
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=ifz9LcBm65U[/embedyt]
Ozgen:
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=hh46I9UOv80[/embedyt]
Har du selv undervist mannlige dansere? Gjør du bevisst noe annerledes hvis du skal undervise en mann i forhold til en kvinne?
Jeg har undervist mannlige dansere på kurs og i privattimer. Som regel er jeg strengere med mannlige dansere, for å være ærlig. De får veldig mye oppmerksomhet pga kjønn og dette kan være utrolig hemmende på veksten deres som dansere. Med mannlige dansere er jeg mer bevisst på å fokusere på kroppsbevissthet og kroppsbeherskelse for å fange stilens uttrykksform enn det jeg nødvendigvis behøver å være med kvinnelige dansere.
Jeg fokuserer også på å sørge for at jeg uttrykker meg kjønnsnøytralt og snakker om kroppsdeler og uttrykkskvaliteter i stedet for hele tiden å poengtere at «kvinner gjør sånn og sånn, og menn gjør sånn og sånn». Jeg synes det skal være opp til hver danser og deres trener å finne et uttrykk som fungerer for den individuelle danseren, i stedet for at man skal la kultur- eller kjønnsroller påvirke valgene på forhånd. Jeg danser slik jeg danser i dag, fordi mine lærere stilte krav til meg om å være en god danser, og ikke bare en god mannlig danser.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=JBP_SPDMxGk[/embedyt]
Hos mannlige dansere er det ofte flytende bevegelser og overganger som er naturlige i dansen, mens en manns kroppsspråk i hverdagen ofte er utfordrende. I tillegg har menn en tendens til å strekke og breie på seg, mens dansen som oftest forlanger et mer jordet uttrykk. Dette er ting jeg jobber med når det gjelder alle mine dansere selvfølgelig, men jeg legger ekstra fokus på dette med mine mannlige elever.
Har du noen råd til gutter eller menn som vil begynne eller har begynt å lære magedans?
Nå synes jeg det blir feil å gi kjønnsspesifikke råd om man ikke snakker om folklore dans. Innen magedans er det viktigst å vite at alle må trene hardt for å bli flinke, og det er viktig å finne lærere som løfter en opp og frem. Videre er det viktig å holde en åpen kommunikasjon med sine lærere om frustrasjoner og tanker, kanskje spesielt om man er en mannlig danser, slik at man kan få «ryddet unna forurensende ting» og fokusere på det som er viktig – altså å vokse innen dansen. En ting jeg synes er viktig å nevne er at det er viktig å ikke la all oppmerksomheten gå en til hodet, og at man ikke begynner å opptre for tidlig – og at man i begynnelsen velger trygge omgivelser å danse i. I mitt tilfelle begynte jeg utrolig tidlig og det tok mange år med trening og hardt arbeid for å jevne ut forskjellen mellom mine ferdigheter og graden av oppmerksomhet og synlighet jeg «nøt».
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=xbfNI0BvXHA[/embedyt]
Er det noe du opplever som utfordrende ved å være mann innenfor et kvinnedominert yrke?
Nå har jeg levd et veldig beskyttet liv innen dansen. Jeg tok kun privattimer de 3 første årene jeg danset magedans. Jeg hadde mentorer som var nøye på etikette, oppførsel, klesdrakt, osv. Jeg ble rett og slett oppdratt veldig godt. Jeg tror også at de lærerne som tok meg inn hadde en veldig klar mentalitet og ide om hvilken rolle en danser har – og videre hvilken rolle jeg hadde – innen dansen.
Nå skal det sies at jeg hadde danset i 14 år før jeg ble introdusert til magedans og hadde allerede opptrådt i 10 år. Følgelig var jeg kanskje litt vant til hvordan ting er innen kunstneriske miljø. Videre har jeg hovedsakelig jobbet for folk jeg først ble kjent med, f.eks. på andre oppdrag eller møtte via folk jeg kjente, etc. Som lærer har jeg nok justert ordelaget mitt en god del opp igjennom årene, jeg tror at det hovedsakelig ble påvirket av alder og kulturforskjeller mellom de forskjellige stedene jeg har undervist.
Jeg er klar over at mange mannlige dansere, spesielt i USA, opplever store utfordringer basert på forventede kjønnsrollemønstre i samfunnet – men jeg kom til USA som en allerede profesjonell danser og lærer og jobbet kun med det allmenne publikum i de 2 første årene jeg var her. For det meste har jeg jobbet med dansere, for dansere og innen dansen de siste 10 årene og det er noe helt annet enn konstant å forholde set til fordommer og kulturell bagasje.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=9Wpsa6XEVyw[/embedyt]
Alt i alt så regner jeg meg selv som utrolig heldig som har hatt muligheten til å trene med de lærerne jeg har trent med, ha danset de stedene jeg har fått danse, ha danset for det publikum jeg har kunnet danse for, og undervist de danserne jeg har fått undervise. Jeg har hatt en ganske smertefri opplevelse innen dansen i grunn.
Finnes det fordeler også?
Fordelen ved å være en mannlig danser er nok at man får utrolig mye oppmerksomhet med en gang. Siden er utfordringen å ha noe nyttig å si når man da har fått oppmerksomheten til folk…og det er det nok mange som glemmer. Med enhver fordel kommer mer ansvar.
I magedansmiljøer insisteres det noen ganger på at magedans er en «feminin» danseform som knyttes til kvinnekroppen, kvinners fruktbarhet osv. Hva mener du om disse holdningene?
Jeg er klar over disse holdningene , og for de som opplever at disse holdningene motiverer dem til å finne en betydningsfull forbindelse med dansen så sier jeg bare – more power to you. Dans eksisterer på så mange forskjellige nivåer at det blir feil å si at det ene er mer rett enn det andre. Selvfølgelig feirer dansen kvinnekroppen. Kvinnekroppen er fruktbar. Kvinnekroppen er – som oftest – feminin. Det blir dog for meg litt rart å fokusere så mye på dette innen en disiplin – om man skal snakke om dans på et avansert nivå. Feirer man ikke kvinnekroppen, dens fruktbarhet, og dens femininitet ellers?
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=mTwq25SX1SI[/embedyt]
For meg er kroppen – være seg en manns eller en kvinnes – noe som skal feires og noe som er vakkert. Og hva er vakrere enn å la denne kroppen uttrykke seg igjennom bevegelse på alle måter som fins?
For meg personlig så handler det om mer abstrakte ting som å finne seg selv, være tro mot seg selv, uttrykke kunst, uttrykke ting som påvirker emosjonelt og psykologisk, og å jobbe med å forbedre seg selv. Ett eller annet sted slutter dans å være noe man viser frem , noe man gjør for andre, noe man gjør for å passe akademiske kategorier – og blir noe man gjør og finner en balanse mellom alle ting som påvirker en og ens eget sinn.
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=UzJKA7I2U6Q[/embedyt]
For meg er dansen en meditativ og spirituell ting – altså, for meg personlig. Det er ikke det jeg uttrykker utad. Det er det jeg får ut av å danse selv. Når jeg danser slutter hele omverden å eksistere. Tid og rom står stille. Det er kun jeg, min kropp, og musikken som eksisterer. Ofte sier jeg til mine mer akademisk orienterte venner at akademia observerer, kategoriserer, og arkiverer informasjon fra samfunnet – og jeg er en danser, jeg blir observert.
Tekstforfatter Miriam Embla er en Oslo-basert danser med tribal fusion magedans som spesialitet. Hun har utdannelse innen billedkunst og kulturledelse, har vært redaktør for Al Farah Magasinet siden 2014 og har undervist ved Oslo Tribal Bellydance School.