Tekst: Svetlana Povarova Ree
Publisert i Al Farah bladet nr 48/november 2007
Hun kunne vært en idrettsstjerne, men hun valgte et mer feminint yrke – magedanserinne. Alya fra Egypt.
Den egyptisk gjestfriheten
Den orientalske gryten som Alya serverer på bordet i sitt hjem på Tiller i Trondheim lukter eksotisk. Duftene hensetter oss til fjerne strender ved Middelhavet. Palmer, dadler, oliven, krydder og et åpent hav. Frisk luft og vind fra salt sjø.
Alya setter et stort fat fullt av ris og stekte poteter på bordet. Sekunder etterpå suser hun igjen forbi med en stor salatbolle. Svart som egyptiske netter er håret samlet i en tung bunt. Mørke øyne som speil fra 1001 natt. Smilet er en fargerik sommerfugl som flyr etter henne. Sommerfuglen lander ved leppene og øynene. Hun er iført blå jeans og en kort, svart, elegant bluse som blotter magen. Livlig mage. I forbi-farten forteller hun om oppskriften: paprika, krydder, tomatsaus, fløte … nei, det er ikke noe å snakke om, mener hun.
– Vær så god! Du slipper ikke unna å spise her. Du må spise. Sånn er gjestfriheten i Egypt. Vi spiser og nyter maten. – Nei, takk, prøver vi å stoppe vertinnen etter to runder. Jeg er mett. – Nei, du må ta litt til! overtaler Alya, du skulle kommet til min mor! ler hun. Alya kan det. Å le.
Dans reflekterer livet
En vis mann sa en gang at han kan definere en persons karakter hvis han få høre hvordan latteren er. For Alya ville man kunne si: åpen, glad, direkte, raus, spontan, stolt, følsom, sårbar, snill … – Vi har mye fattigdom i Egypt, forteller Alya, men vi er rike på følelser. Mennesker i mitt hjemland har et stort talent: Å kunne glede seg. Uansett hva som skjer mister de ikke evnen til å kjempe videre i livet. Å danse og synge er en viktig del av vårt daglige liv. På den måten prøver vi å overleve.
Alya vokste opp i Alexandria. Hun delte rom med elleve søsken. Faren døde tidlig og moren måtte oppdra dem alene. Moren hadde ikke råd til å sende Alya i barnehage, men en god skolegang fikk hun. Hun ble flink. Tidlig lærte hun å arbeide og verdsette hver eneste brødsmule.
– Jeg lar aldri mat ligge igjen på tallerkenen igjen, sier Alya, det lærte jeg i barndommen. Øynene fylles med tårer. Neste sekund er hun blid. Hun ser på datteren Farah (6) som sitter ved bordet.
Alya har mange gleder rundt seg. Men hun har også opplevd mye sorg, smerte og skuffelse. Som de fleste mennesker. Som de fleste som har flyttet til et annet land og vært nødt til å starte på nytt. – Hvis en nordmann gjør meg urett, kan jeg ikke generalisere og si at alle i Norge er onde. Det finnes både gode og dårlige mennesker i alle verdens land. Ingen kan forvente når de kommer til et fremmed land at alle dører åpnes for dem og de blir tilbudt jobb med det samme.
Zagroutha
Etter at Alya giftet seg med norske Kjell og flyttet til Trondheim i 2000, oppsøkte hun optimistisk Trøndelag Teater. – Jeg tok med meg en stor koffert med mine kostymer som jeg opptrådte med i Egypt. Jeg var så naiv at jeg trodde min dansekompetanse kunne gi meg jobb. Direktøren bare smilte og trodde sikkert at jeg var en rar araber. Alya ler: – Han anbefalte meg å dra til Oslo og prøve der! Jeg dro ikke. Men den samme kvelden fikk jeg telefon fra Zagroutha, den orientalske danseforeningen i Trondheim. Det var hyggelig. Slik havnet jeg i dansemiljøet. Jeg øvde hjemme og med Zagroutha, og opptrådte etter hvert i restauranten Nomaden. Litt etter litt fikk jeg noen oppdrag.
– Danset du magedans før du kom til Norge? – Til å begynne med danset jeg folkedans. Da jeg var liten drev jeg mye med idrett på skolen og jeg var med på turn. Som 11-åring fikk jeg førsteplass i en konkurranse blant jenter fra hele Egypt. Vi reiste mye, men mamma likte det ikke noe særlig. Jenter i Egypt må passe på seg.
Etter hvert fortsatte jeg på en idrettsskole for videregående elever. På slutten av skoleåret hadde vi et show der vi danset folkedanser; melaya, saidi og andre stiler. En danseinstruktør som så showet syntes jeg var flink, og han ordnet jobb for meg på Mohammed Abdel Waheb Teater i Alexandria. Det var stort! Senere fikk jeg vite at han var den første læreren til Aida Nour.
Danset for Mubarak
Alya har gode minner fra den tiden. Hun danset både solo og var gruppeleder. Det var mye øving, det var mange opptredener, reising og møter med kjente artister og musikere som Adel Amam, Mohamed Al Helo, Nabil Shoiel og mange andre. En gang på den nasjonale festen 6. oktober danset Alya sammen med sine kolleger for president Husni Mubarak. – Han hilste på oss etterpå, smiler Alya, det var en spesiell opplevelse. Vi fikk en stor lønn for denne opptredenen. Summen tilsvarer omtrent 100 norske kroner! I 1985 var dette store penger som kunne gi mat for hele familien i en måned. Jeg var 17 år gammel da og endelig fikk jeg lov av mamma til å bruke leppestift.
Alya er igjen med tankene tilbake i sin barndom. Hun minnes tiden da hun ikke hadde råd til sko og lånte dem av naboen. Nå har hun masse sko. – Men det er ikke sko eller penger som fyller ditt liv med mening, sier Alya. – Det viktigste er at du jobber med det du trives med. Du må ha trygghet og være sammen med dem du er glad i. Jeg er kjempefornøyd med livet selv om det ikke alltid går som planlagt.
Skadet i bussulykke
I fjor høst planla Alya magedansfestival på Tynset slik hun hadde gjort i Surnadal med stor suksess, med blant annet den egyptiske ambassadøren som gjest. Men i november havnet hun i en stygg bussulykke på Dovre. 55 passasjerer måtte ut i snø, mørke og vind da ekspressbussen fra Trondheim blåste av veien på E6 ved Fokstua mellom Dombås og Hjerkinn. Alya ble hardt skadet og var i koma. Hun måtte opereres og en tøff tid fulgte. Hun kunne ikke danse og det så mørkt ut de første ukene. – Uten støtten fra familien og venner i Zagroutha hadde jeg ikke greid det, sier Alya. Etter sykehusopphold og flere måneder uten mulighet til å røre skulderen, begynte hun å danse igjen. – Er dette liksom intervju?! spør Alya og ler. – Er det mulig å fortelle hele sitt liv på en kveld? Er det nødvendig?
Det viktigste for Alya akkurat nå er at hun kan danse. Første gang hun danset etter buss-ulykken var på Byscenen i mars. Hun tok publikum med storm og avsluttet med en uforglemmelig trommesolo. «En magisk danse-opplevelse» ble det sagt blant publikum etter hennes opptreden. Alya var overlykkelig og framsto som en enda bedre danser enn før ulykken.
Mamma Raqia
Sommeren som fulgte brukte Alya på å besøke sitt Egypt og der danset hun på hoteller og lærte mer av Raqia Hassan («mamma Raqia» som Alya sier), Randa Kamel, Dina og andre verdens-berømte lærere.
Alya danser, opptrer, reiser. – Jeg danser, det betyr jeg lever, sier Alya med sin egyptiske aksent. – Jeg skal danse så lenge jeg kan. Men jeg skal aldri danse som Randa, sier hun og er et lite øyeblikk fjern i blikket. – Du trenger ikke. Du skal danse som Alya, svarer vi. – Det er sant, smiler hun igjen, jeg kan forandre dansestil, jeg kan forandre kostymer, men jeg aldri kan forandre min personlighet. Hun spretter opp fra sofaen og tar en dansesnurr og forestiller at hun er litt Randa. Hennes spontane dans i stua lager et lite snev av Middelhavets varme vind i lufta.
Tekstforfatter Svetlana er utdannet journalist fra Moskva, og hun jobber som frilansjournalist og fotograf. Hun har danset orientalsk dans i 14 år og liker å eksperimentere og blande stiler. Hun har arrangert syv orientalske festivaler i Verdal og Levanger til veldedige formål, for ressurssenteret i Homa Lime, Kenya.
