Tekst: Helene Skaugen
Publisert i Al Farah bladet nr 94/april 2021
Artistlivet er variert og morsomt. Det skjer mye bak kulissene som de fleste aldri får høre om, på godt og vondt. Iblant sitter vi igjen med uforglemmelige minner, men når ting ikke blir helt som forventet hender det at disse øyeblikkene fester seg av helt andre grunner. Det kan bli veldig pinlig, iblant farlig og noen ganger så surrealistisk at man ikke skulle tro det var mulig.
Helene Skaugen finner du på Facebook
Ett av mine minneverdige danseopplevelser var da jeg ble leid inn for å danse på et julebord for ‘Kulørt Kultur’ i Trondheim. Jeg så for meg en gruppe dresskledde menn med sine koner til en finere middag, og forberedte et elegant innslag i hvit drakt med klassisk egyptiske låter som Enta Omri. De var jo opptatt av kultur…
Etter ankomst på rommet ble jeg ringt opp og forespurt om jeg kunne ta på meg et ekstra oppdrag i klubbhuset til Rosenborg Fotballklubb før julebordet. Det sa jeg ja til og ble dermed hentet av en sjåfør i en stor bil. Det var tre andre personer med i bilen, og en av damene utbrøt “Åh! Er det du som er stripper’n?” Der og da ble jeg litt fornærmet, jeg hadde da vel ikke en klassisk stripper-look?
Etter å ha danset for en gjeng glade fotballspillere gikk turen videre til julebordet. De to mennene som kjørte var ganske røffe i stilen, med skinnbukser og vest, skjegg og tatoveringer. De var i tillegg godt over gjennomsnittet i både høyde og bredde. Hvis bare en av dem hadde satt seg på meg tror jeg slaget hadde vært tapt… Bilen svingte inn i noen smågater, og plutselig var sivilisasjonen borte vekk. Jeg husker tydelig en av de to mennene si “Hehehe, blir du skremt no?”.
Til slutt stopper bilen foran et gedigent lagerbygg. Når vi nærmer oss døren hører jeg en svak puls. Etter dør nr 2 blir lyden høyere, og når dør nr 3 åpnes er det øredøvende høy musikk med bass som dunker i brystet. Jeg observerer et dansegulv med DJ, en skytebane og… en ballongbar!
Jeg blir eskortert til et VIP-rom hvor det sitter to personer i en sofa og sutter på ballongene sine, men de får ikke pipestemmer så det var ikke helium i de (ca 15 år senere antar jeg at det må ha vært lystgass). To personer har en privat samtale på bakrommet og ser morske ut. Jeg sitter på en stol og stirrer intenst på telefonen min mens jeg ringer Atle og legger igjen en ganske bisarr melding. Det viser seg at jeg er på ´julebordet´ til Hells Angels! Klokka blir 02 på natta før jeg danser for et henført publikum. Gulvet vaskes og feies før jeg gjør entré. Sperrebånd settes opp, lyd- og lysteknikerne kommer og spør hvordan jeg vil ha det.
Etter at dansen er over kommer en av sjåførene bort til meg og sier at dette var det flotteste han hadde sett på lenge! De pleier å ha en stripper hvert år (ahaaaa…!) men i år ville de prøve noe annet. Selve oppdraget var veldig profesjonelt utført og de var veldig høflige. De fortalte at de hadde oppgitt et annet firmanavn siden de har problemer med å få artister til å komme hvis de sa at det var til Hells Angels. Klokka 04:00 var jeg tilbake på rommet mitt, og kl 07 ble jeg hentet og kjørt til flyplassen. Fra Gardermoen gikk turen rett opp til Ekeberghallen hvor vi hadde juleavslutning for danseskolen jeg jobbet for, med ca. 800 barn i alderen 3-8 år. Jeg snublet inn et par minutter etter at dørene åpnet med litt av en historie til kollegaene mine. Det ble en lang dag!
Jeg har bedt flere av Norges dansere om å dele noen av sine mest minneverdige danseopplevelser.
Hilde Lund
Hilde bor i Australia og driver Adelaide Middle Eastern Dance Studio
Hva er din verste danseopplevelse?
Jeg har hatt mest gode opplevelser i min dansekarriere, heldigvis. En av de verste opplevelsene jeg har hatt er utvilsomt en 50-årsdag på Dokka. Festen ble holdt på forsamlingshuset, og bursdagsbarnet hadde nok gledet seg veldig til bursdagen sin og skulle ha så mye gøy som overhodet mulig ut av dagen sin. Så han begynte muligens å feire stille og rolig for seg selv med et glass vin eller 15, sånn ca rundt frokosttider.
Da jeg ankom festlokalet kl 18.00, rett før middagen skulle serveres, satt bursdagsbarnet i en dam av spy på kjøkkenet. Det var spy nedover hele magen, på fanget og nedover buksene. Han var så pære full at han ikke klarte å si et eneste fornuftig ord. På kjøkkenet var det hektisk, elggryten og potetene putret i vei på komfyren, servitørene stod klare, kokken var rød i ansiktet og svirret fra gryte til gryte og la siste hånd på sausen, og 5-6 damer stod i ring rundt hedersgjesten og spy-pølen. De diskuterte hva de burde gjøre nå.
Arbeidsfordelingen ble at noen måtte tørke spy, noen tok bursdagsbarnet med seg inn på badet og slang ham i dusjen, og noen kjørte hjem for å hente tørre og rene klær til ham. Jubilanten kom ut av dusjen, med nye og rene klær, og jeg skulle danse for ham. Jeg prøvde å gi ham en flott forestilling, men han bare satt med haken på brystet og siklet. Da kjenner man seg billig der man danser i vei….. De andre gjestene var ganske fine i farta de óg, og det ble en del forsøk på nærdans med magedanserinnen, gitt. Jeg har en følelse av at jeg løp rundt i rommet med en hale av innpåslitne menn på slep, og hver gang jeg stod stille og gjorde en bevegelse ble jeg danset på. Da jeg kjørte hjem kjente jeg at dette hadde vært ganske surt ervervede penger, for å si det mildt.
Hva er din beste danseopplevelse?
Jeg har heldigvis uendelig mange flere gode opplevelser enn dårlige opplevelser å se tilbake på. De aller beste opplevelsene har nesten alle vært sammen med andre. Diva-treninger, jobbing med Lee og Michelle, sommerkurs. Det er så inspirerende og givende å samarbeide med folk jeg virkelig ser opp til og beundrer. Av opptredener vil jeg nevne da jeg danset i bryllupet mitt. Jeg var helt ny i Australia da jeg giftet meg, og jeg hadde snust litt på magedansmiljøet i Adelaide der jeg bor. Jeg kunne ikke tenke meg å ha et bryllup uten magedans, men det var ingen dansere i byen jeg kunne tenke meg å booke til bryllupet mitt. Min nye familie hadde aldri sett magedans, og jeg ville at de skulle få en fin magedansdebut, med en god danser. Så da danset jeg selv. Jeg hoppet ut av brudekjolen, med MANGE knapper i ryggen, hoppet inn i mitt hvite kostyme, og danset så pent jeg bare kunne, med magen stappfull av deilig bryllupsmiddag. Min mann hadde aldri sett meg danse før. Jeg så at han var kry som en hane der han satt og så på, og så reaksjonene til familien og vennene sine. De syntes det var fantastisk, og var helt over seg over at hoftene beveget seg i takt med musikken (som hofter jo ofte gjør når man danser magedans….). For meg var det godt å få dele noe som er så viktig for meg med alle sammen, for å vise litt mer av min identitet. Jeg er ikke bare kona til Daryl, jeg er også magedanserinne!
Jeg har vært så heldig at jeg etterhvert (etter bryllupet) har truffet en meksikansk danserinne som flyttet til Adelaide noen måneder før meg. Hun er en aldeles nydelig danser, og vi har funnet tonen. Vi satte opp et helaftens show sammen i fjor, og da vi hadde vår første øving sammen og skulle snekre trommesolo, kjentes det ut som vi har danset sammen i 20 år. Vi oppdaget at vi tenker helt likt, hører musikken likt og vil akkurat de samme tingene. Det var en kjempestor lettelse å treffe noen som har de samme idealene og ønskene for dansen som jeg har. Det kjentes stort at vi, som to innflyttere til Adelaide, klarte å dra et nokså fullt hus, og at de lokale danserne som kom og så showet vårt virkelig likte det. Det var en deilig liten seier å ta med seg videre!
Michelle Galdo
Hva er dine beste og verste danseopplevelser?
Det er mange danseopplevelser jeg gjerne skulle vært foruten. Men spesielt to jobber dukker opp i minnet.
Det var en liten gruppe på fem menn som i tur og orden hadde ansvar for å skulle presentere for de andre et kulturelt tema fra andre deler av verden én kveld i måneden.
Han som hyret meg inn hadde Egypt som tema. Da jeg snakket med ham på telefon, fikk jeg en god følelse av at dette var seriøse menn. Og det var de så absolutt! De hadde kartet fremme, og bøker og oppslagsverk lå spredt utover i stua. Jeg ble henvist inn på et rom der jeg skulle skifte, ga fra meg cd-en, og alt gikk fint og riktig for seg. Men da jeg kom dansende inn i stua satt de stakkars fem mennene klistret inntil hverandre i en altfor liten sofa. Musikken var lav og lyset var ikke dempet. Og det var en ganske så liten stue, så jeg måtte danse rett foran dem uten noe bord imellom som skapte avstand. Pusten min overdøvet musikken, og de prøvde fortvilet å feste blikket alle andre steder enn på meg. Det var ingen tvil om at de egentlig ønsket å hoppe ut av vinduet, men de var rett og slett fanget i situasjonen. Jeg fikk ikke øyekontakt med noen av dem overhodet i løpet av de 15 laaaange minuttene jeg danset i den altfor trange lille stua. Ansiktene deres var fysisk vendt bort, og jeg kunne like gjerne danset mot peisen i hjørnet i mørket i stedet. Tror det rant mer svette av dem enn det gjorde av meg da jeg endelig kunne bukke og takke for meg!
Den andre pinlige opptredenen var for et selskap som solgt digre gårdsmaskiner, som treskemaskiner, traktorer etc. Det skulle være en visning av disse maskinene som skulle foregå inne i en diger, tom betonghall. Jeg skulle danse rett på betongen. Et mindre velegnet sted å opptre for en magedanser finner man sjelden…
Jeg gjorde min entré, og følelsen av å danse helt alene i en tom hall var overveldende. Hele hallen var mørklagt, det var kun en slags spot i taket med hvitt, grelt lys som lyste opp et ganske stort område midt i rommet. Jeg kunne så vidt skimte noen ansikter langt borte. Tror det var plassert et lite tre-amfi i enden av rommet, men det føltes som milevis med tomrom mellom meg og de ganske så få hode-silhuettene jeg kunne skimte. Det var overhodet ingen respons å få fra publikummet, og det forstår jeg jo godt! De var bønder som var kommet for å se på sterke arbeidsmaskiner, og så får de servert en magedanser i paljetter i stedet. Arrangøren innså tydeligvis sin feil med å leie inn meg, for etter introen min på 50 sekunder sendte han like greit inn en kjempetraktor med diger skuffe foran, og uten noe form for varsel rett og slett feide meg av banen!
Disse to opptredene hadde jeg helt i starten av dansekarrieren og det ville nok føltes litt mindre pinlig i dag. De gode opplevelsene får jeg spare til en annen gang, det er de dårlige opplevelsene som er morsommere å samle på.
Lamya Taoussi
Lamya bor i Oslo og du finner hun på Instagram
Hva er din verste danseopplevelse?
Livet er en erfaring og det samme er oppdragene, og for hvert oppdrag man legger fra seg så er man bedre rustet til å møte de utfordringene som kommer fra uventet hold.
Min aller største flause var når BH-en løsnet fra nakken (surprise), og det var da jeg lærte at selv om man har dobbelt med hemper så skal de ikke gå samme vei, men motsatt vei (i alle fall for meg som bruker nakken mye). Jeg husker at det heldigvis var en tob og det var en opptreden på kvinnedagen for bare damer, så alle, bortsett fra meg, tok det med et smil, heldigvis.
Jeg trodde selvsagt jeg kunne krysse av for at jeg hadde opplevd det verste, men lite ante jeg at det var én av flere ubehagelige opplevelser jeg kunne krysse av for. Jeg møtte opp en gang på et oppdrag hvor de ikke hadde noe lydanlegg. De hadde booket dans, men hadde ikke høyttalere. Enden på visa ble at de klarte å finne en gjest som hadde tatt med seg en liten bluetooth høyttaler. Jeg danset mest til lyden av perlene på drakta og den tunge irriterte pusten. De trodde jeg tok med meg egen lyd. Jeg har til den dag i dag ikke skjønt hva de mente med “å ta med egen lyd”?
Ingen skifterom har også skjedd, og på en av mine topp tre verste oppdrag klarte de å finne et kott under trappa uten lys, speil eller menneskelig høyde, da de omsider skjønte at for å danse så måtte jeg ha på en drakt og for å ha på en drakt så måtte jeg ha et skifterom.
Til alle oppdrag har jeg lært å spørre om både skifterom og lydanlegg, og noen blir selvsagt litt satt ut av at jeg spør om det opplagte, men oppdrag har lært meg at ikke alt er så opplagt som man tror.
Hva er din beste danseopplevelse?
De dårlige opplevelsene er heldigvis de få unntakene, mens mine beste oppdrag er definitivt bryllup og spesielt de arabiske. Gleden er stor når man kan glede brudeparet og gjøre dagen deres spesiell. Den gode kjemien jeg får med andre når vi danser sammen på dansegulvet og alle er blide og verden plutselig virker som verdens fineste og vakreste plass. Det er mine beste oppdrag!
Linn Marthinussen
Linn holder til i Bergen og du finner hun på Facebook
Hva er din verste danseopplevelse?
Jeg ble invitert til å danse for en avdeling som arbeidet med integrering i kommunen. De hadde laget god stemning og god arabisk mat. I tillegg til selvvalgt musikk fra cd ble jeg spurt om å danse til live musikk. Jeg gjorde min entré og danset over gulvet og det flotte persiske teppet som definitivt ikke hadde antiskli under. Det var nok lagt på gulvet for anledningen. Jeg så at en lysestake med masse levende lys begynt å vippe idét jeg tok en turn og skled på teppet. Teppet krøllet seg veldig, men lysestaken landet riktig igjen, så heldigvis gikk det bra! Jeg danset selvfølgelig videre som om ingenting skulle skjedd, men det var min ekleste, eller rettere sagt mest nervepirrende danseopplevelse.
Hva er din beste danseopplevelse?
Min beste danseopplevelse var da jeg sto på scenen igjen etter et par år med sykdom, da jeg trodde jeg aldri kom til å komme meg på scenen igjen. Magisk!
Natalia Torres Bergan
Natalia Torres Bergan er en argentinsk danser som har bodd i Norge i 3 år. Hun har viet livet sitt til å danse i mer enn 15 år, så dere kan forestille dere hvor mange anekdoter hun har samlet opp både som lærer og som danser i teatre, konkurranser og på arrangementer.
Natalia driver dansestudio i Trondheim
Hva er din beste danseopplevelse?
Jeg har tusenvis av morsomme minner, noen ikke så veldig morsomme, andre glade, triste, søte og pinlige. En lørdag i Cordoba (i Argentina) ble jeg hyret for å danse i en arabisk restaurant med live orkester. Showet skulle vare en halvtime og orkesteret skulle starte med en mejansé som hadde en lang, improvisert introduksjon. Vi hadde planlagt nøye og snakket om det nøyaktige øyeblikket jeg skulle på scenen.
Jeg likte alltid å invitere familien min i helgene til å se på når jeg danset på restauranter, slik at vi sammen kunne spise god arabisk mat og de kunne kose seg med showet. På restauranten den kvelden var moren min, min eldste søster og hennes 3-årige datter Andrea. Andrea var veldig liten da, hun hadde nettopp sluttet å bruke bleie og elsket å danse som tanten sin. Hver gang hun hørte arabisk musikk måtte hun bevege hoftene og gjøre shimmy så godt hun kunne. Det viste seg at den kvelden var første gang Andrea lyttet til levende arabisk musikk, så hun ikke kunne hjelpe for det da mejanséen startet. Hun hoppet ned fra mors fang, løp til scenen og begynte å danse med et spektakulært musikalsk øre. Jeg var backstage og klar for å gå ut og danse da noen kom og sa: “Ikke gå ut! Det er en liten jente som danser og gjør det veldig bra, og publikum er fascinert.” Jeg skjønte raskt at det bare kunne være Andrea, hahaha! Orkesteret måtte fortsette å spille en komplett sang bare for henne, og så snart hun var ferdig med nummeret sitt, takket hun publikum og gikk og satte seg ned. Deretter fikk jeg beskjed om at jeg kunne gå ut og danse.
Hva er din verste danseopplevelse?
Den verste anekdoten jeg husker var noe som skjedde på Mallorca, Spania.
Jeg var dansekoreograf på et hotell som hadde forskjellige forestillinger hver kveld. Vi var cirka 10 dansere som opptrådte hver kveld med ulike typer danser.
Jeg husker en spesiell kveld vi akkurat var i ferd med å starte showet. Guttene var utkledd i feminine kostymer og høye hæler fordi de skulle danse pop med en blanding av teater, og jeg hadde på magedans-kostymet mitt. Plutselig kom politiet til scenen og sa at de ville snakke med tre av guttene fordi de hadde en vært i en krangel kvelden før og de ville ha kopi av legitimasjon og arbeidstillatelse. Jeg tryglet og ba om de kunne være så snille og snakke med guttene etter showet, fordi publikum ventet på oss og salen var stappfull den kvelden, men politiet sa blankt nei. “Vi må snakke med dem nå. Vi venter på dem utenfor inngangen til teatret så publikum ikke mistenker noe.” Men vi hadde ikke noen bakvei ut fra backstage, så guttene måtte gå ut i kostyme og sminke foran publikum, og de ble oppholdt ute av politiet i 30 minutter – de lengste 30 minutter i mitt liv! Publikum skjønte at noe hadde skjedd, at politiet var sammen med oss og at showet ble forsinket. Vi kunne til slutt starte showet 40 minutter forsinket. Etter alt dette var vi så glade for at folk hadde ventet på oss uten å klage, og så fulle av adrenalin, at jeg følte vi danset med mye mer energi og at publikum var mer med oss enn andre kvelder. Så til slutt var vi veldig glade for at det gikk som det gikk, og vi lo hele natta sammen med sjefen vår.
Tina Rasmussen
Hva er din verste danseopplevelse?
Den verste var å gå på scenen første gang etter jeg fikk Henry. Jeg sto der og kunne IKKE danse! Hadde øvd, men kroppen klarte ikke å danse. Det ble bedre etterhvert, heldigvis.
Hva er din beste danseopplevelse?
Den beste var en bursdag der det bare var damer. Samholdet og kjærligheten da de danset i ring rundt meg. Og Elvefestivalen i Drammen. Stappfullt, og med sola som skinner i steinene på drakten. Magisk!
Tekstforfatter Helene Skaugen driver Studio Orient i Oslo og er arrangør av Oslo Oriental Dance Festival. Hun har jobbet som profesjonell danser i over 20 år.