Portrettintervju: Marte Kjøll del 1

Tekst: Maikki Fonneløp

Publisert i Al Farah bladet nr 93/oktober 2020

Marte finner du på Facebook

Marte finner du på Instagram

Velkommen tilbake, selv om du bare er innom for en kort periode. Hvordan har det vært å komme tilbake til Norge etter så mange år – først korona-isolert, og deretter på sommerferie?

Det har vært en ekstrem omstilling i hvert fall! Jeg har en venninne som alltid snakker om «death and rebirth» når hun snakker om endringer i livet, og nå har jeg skjønt veldig godt hva hun mente. Det har jo først og fremst vært traumatisk – først sa jeg opp jobben min i den veldedige organisasjonen jeg grunnla og har viet ni år av livet mitt til. Meningen var at jeg skulle starte en ny, norsk-registrert organisasjon så jeg hadde større innflytelse på hvordan det ble drevet, men så kom Covid-19. Jeg hadde opprinnelig tenkt å overleve pandemien i Kairo, men så fikk mamma panikk da EU stengte, og etter noen desperate telefoner kastet jeg meg på ett av de siste flyene som gikk før det ble lockdown i Kairo. Så var det å sitte alene i karantene i Oslo, livredd for alle jeg kjente i Kairo som ikke tok dette så seriøst som jeg ønsket. Det var da jeg lærte at hvis man kun holder seg til NRK-nyheter så slipper man unna veldig mye unødvendig angst og redsel…!

Fantastiske, overveldende, nådeløse Kairo

Da jeg dro fra Kairo var det masse snakk og skriverier om immunitet, og jeg hadde forventet å bli smittet på reisen, så i mitt lille urealistiske hode så tenkte jeg at kanskje jeg ville bli immun og kunne dra tilbake innen noen få måneder. Akkurat DET skjedde jo ikke. Så ja, det har vært en voldsom omstilling. Jeg måtte ta sovetabletter i flere måneder, ikke bare på grunn av korona, men også fordi det var sånne heftige omstillinger privat. 

Intervjuer og intervju-objekt på Raqs Madrid.

Og så er det alle dyrene mine, da. Selv om jeg sa opp i PFK har jeg fortsatt hunder og katter som jeg har ansvaret for, og det er klart at det gnager i hjertet hver eneste dag. Det er et stort økonomisk ansvar å skaffe til veie nok penger for at de skal få mat og medisinsk behandling ved behov (mamma, hvis høyeste ønske i livet har vært at jeg skal komme hjem til Norge og opprette en sparekonto, klikket helt da hun skjønte at all lønna mi går rett til Egypt), men det er også et intenst savn selvfølgelig. Jeg savner så inderlig å klemme hundene mine, og å ha en katt eller ti malende rundt meg!

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=sB9VSypPbk4[/embedyt]

Hva har du savnet mest med Norge og norsk kultur, kanskje uten at du var klar over det selv?

Aller mest naturen og at vi har så mye plass! Jeg bor på gård, og det er sånn en luksus å kunne sette seg ut med kaffe om morgenen og se på skogen og jordene. Og å GÅ! Å herlighet, jeg har gått og gått og gått. I Kairo er det ingen turstier, og å gå langs veiene er bare slitsomt med tanke på folk som stirrer og snakker til deg, eksoslukt, trafikk osv. Dessuten fikk jeg aldri lov til å gå noe sted alene av mine ansatte, fordi de var overbeviste om at enten kom jeg til å bli kidnappet av en tuktuk-sjåfør, eller nesten enda verre i deres øyne: at en tuktuk-fyr skulle stoppe og si noe slibrig til meg. Da ville min ÆRE bli rammet, en skjebne verre enn døden. Jeg hadde en ansatt som hadde hatt to mindre slag, og det var ikke lenger trygt at han jobbet med hester siden han både snakket veldig dårlig, og var generelt i mye dårligere form fysisk. Så jeg ansatte han som «gartner» hjemme hos meg slik at han kunne få lønn uten å være en charity case, for jeg visste at han ikke ønsket det. Hvis han så at jeg var på tur ut porten og det ikke var noen ute som ventet på å ledsage meg, så jeg bare at han diskret trakk opp mobilen, og ca 2 minutter etterpå ville noen komme hvinende på en motorsykkel for å følge meg. Det er så typisk egyptisk. Det er helt vilt mye harassment, men så har du motpolen av mennesker som gjør ALT for å beskytte deg. 

Jeg og den verdenskjente fiolinisten og komponisten Abdo Dagher.

Sist vi leste et intervju med deg var i Al Raqassa i 2011. Da fortalte du at dansen ikke er en hobby, men en besettelse. Hva slags forhold vil du si du har til hobby-besettelsen i dag?

Haha, det hadde jeg helt glemt, men det stemmer fortsatt godt, det! Jeg må jo kunne si at jeg har hatt et elsk/hat-forhold til dansen de siste, skal vi se, sju-åtte årene. For jeg har jobbet så skrekkelig mye med dyrevelferd, og aldri, ALDRI har jeg klart å mentalt gi slipp på dansen. Ikke at det var et mål, men jeg har vært veldig der at jeg savnet dansen kjempemye, og så når jeg faktisk hadde noen timer fri så hadde jeg ikke ork til å øve eller danse eller koreografere noe. HVIS jeg danset så var jeg utslitt og hadde vondt i beina og måtte ofte ha musikken lavt så ikke naboer eller arbeidere skulle høre det, i hvert fall hvis det var en typisk «danselåt», dvs komponert for dansere, som jeg skulle spille om og om igjen. Så hvis jeg da endelig skulle danse litt så ble alt veldig slapt og lite kreativt, og det gjorde meg egentlig bare deprimert. Hvis du bare visste hvor mange festivaler jeg har prøvd å forberede meg til, og så har det skjedd en eller annen krise med disse dyrene så jeg måtte avlyse, jeg har forbannet universet så mange ganger. Mange ganger har jeg lurt på; ER jeg egentlig en danser lenger, for en danser er vel per definisjon noen som danser, og ikke noen som bare ligger utslitt på sofaen?

. Nesma og jeg på Cairo Khan festivalen i 2017

Jeg jobber sammen med en palestiner nå, han vet at jeg danser fordi vi er venner på Facebook. (Dette skjuler jeg alltid i Kairo, men jeg tenkte at nå er jeg i Norge og gjør hva jeg vil, hvis han skal sende meg friend request får han takle sannheten.) Her om dagen spurte han om jeg hadde vært gift, og jeg måtte jo si at han vet like godt som meg at når du er danser i et arabisk land så er det ikke akkurat svigermors drømmer som står i kø og vil ha deg inn i familien sin! Så da måtte jeg forklare hvorfor jeg heller velger dans foran en potensiell love of my life. Og jeg hadde egentlig ingen annen forklaring enn at jeg MÅ danse.

Oslo Oriental Dance Festival. Det var her jeg traff Nesma for første gang, hun har vært ekstremt viktig for meg.

Selv om jeg ikke har opptrådt noe særlig de siste årene, så MÅ jeg liksom ha den muligheten. Jeg må kunne identifisere meg som danser, og jeg må kunne ha muligheten til å opptre, og jeg må kunne tilfredsstille det behovet det er å bevege seg til musikk. Og ingen av disse er heller den egentlige grunnen, hvis det bare var det å opptre kunne jeg jo opptrådt med andre, mer påkledte aktiviteter. Jeg takler egentlig dårlig å ha oppmerksomhet på meg, jeg har alltid vært sånn at jeg kaldsvetter bare man må presentere seg i en gruppe på skolen. Bevege seg til musikk kan man gjøre i en aerobics time, og jeg kunne danset noe mer sosialt akseptert og fortsatt vært «danser».  Men da jeg oppdaget orientalsk dans var det akkurat som jeg fant en del av meg selv som jeg ikke hadde visst var der, og den delen KAN jeg ikke gi slipp på, aldri. 

Min andre opptreden noensinne med live band! Stort øyeblikk for noen som vokste opp i fiskebygd i Finnmark. Jeg var ekstremt stolt av den drakta fordi den hadde biter av speil på seg.

Jeg har tatt en del timer med Joana Saahirah, og jeg spurte henne en gang om hun trodde at man enten er født danser/artist, eller ikke. Alle må jobbe hardt for det, men trodde hun at det må være et slags medfødt talent for musikk og dans? Hun svarte noe jeg syntes var veldig fint: Hun sa at hun tror at alle kan trene og bli gode dansere/artister, og at hun ikke nødvendigvis tror på medfødt talent, men at det må være noe inni deg som «gjenkjenner» dansen og musikken når du begynner. 

Før jeg møtte stjernedesigneren Sahar Okasha, syntes jeg hun var overpriset. Så prøvde jeg et par drakter og så lyset, har aldri brukt en annen designer igjen.

Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte Umm Kalsoum, det var i en time med Hilde på Navlen Dansestudio. Hun satte på musikken, jeg hadde aldri hørt UK før eller noe som lignet, men jeg kjente at tårene bare presset på, det rørte meg så veldig. Etter timen var det noen i garderoben som nevnte at det var vel trasig musikk vi hadde danset til, og jeg husker jeg tenkte at «Hva? HØRTE dere ikke hvor fantastisk den dama var?»

Jeg ser det ofte på elever også, det kan gjerne være noen som er helt nybegynner, men jeg kan ofte se på folk hvem som danser til musikk, og hvem det virkelig TREFFER. 

Sahar drakt nr ca 157.

For de som ikke kjenner til historien din eller har lest Al Raqassa, kan du dra oss gjennom dansebiografien din – fra Navlen til Kairo?

Å, hiv og hoi. Jeg begynte å danse hos Hilde Lund på Navlen, jeg TROR det var i 2005. Jeg var sykemeldt fra jobb fordi jeg hadde jobbet meg i senk egentlig (story of my life), og så var Shakira veldig stor på den tiden. Jeg hadde også bodd seks måneder i Marokko og følte meg veldig fengslet av musikken der, selv om jeg ikke hadde peiling på dansen deres. Men det var definitivt en dragning der. Jeg synes det er litt flaut å innrømme dette, men det var vel mye pga Shakira at jeg meldte meg på mine første kurs.

Klar for opptreden i 2014, som alltid var jeg ødelagt av sceneskrekk.

Her må jeg også fortelle at før jeg meldte meg på trinn 2 hos Hilde, dvs det trinnet etter du går etter den helt første nybegynnerklassen, hadde jeg sendt mail til Hilde og spurt om jeg kunne melde meg på Sommerkurset til Hilde, Lee og Michelle. Det var jo det eneste tilbudet på sensommeren, og jeg hadde så lyst til å lære mer, og jeg hadde tatt andre dansetimer før, så jeg spurte om jeg kunne få komme og bare stå helt bakerst og lovte å ikke å forstyrre noen. 

Saidi! En av mine favoritt-stilarter

Hilde sendte vennlig beskjed tilbake om at trinn 2 til høsten var det som passet for meg. Da jeg troppet opp på trinn 2 og brukte den neste halvannen timen på å motta ca 150 vennlige teknikk-korreksjoner fra Hilde, skjønte jeg a) hvor lite jeg kunne og b) at jeg hadde definitivt ikke hatt noe på det sommerkurset å gjøre. Etter et helt års trening, da jeg endelig kunne være med det neste sommerkurset, slet jeg jo mer enn nok med å følge med. Det var forresten da jeg tok mitt første kurs med Michelle Galdo og holdt på å tisse på meg av skrekk. Jeg husker fortsatt at vi jobbet med doble hipdrops. Etterpå gikk jeg hjemme og stalket denne fantastiske dama på internett, vi hadde jo ikke Facebook og andre sosiale medier da.

Chaoui dance from Algeria, performed by Hilde Lund and Marte Kjøll at Oslo Oriental Dance Festival 2010:

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=ZYhnObbWXoM[/embedyt]

 

Etter dette tok jeg vel nesten alle kursene som ble satt opp på Navlen, og masse privattimer med Hilde og Michelle. Og så leide jeg ofte studioet for å trene selv. Det var dager, det! Jeg jobbet på bussterminalen, så jeg pleide å springe derfra med blodsmak i munnen for å rekke timene på Navlen. Den første vinteren jeg tok dansetimer, var den første vinteren jeg ikke slet skikkelig med mørketidsdepresjon, jeg var for opptatt med å telle ned dagene til neste dansetime. Det var vel da jeg først skjønte litt av omfanget av dansens betydning i livet mitt.

Med henholdsvis en av mine favoritt-komponister og favoritt-lærere; Ahmed Abdel Fattah og Nesma el-Andalus.

I februar 2006 organiserte Helene Skaugen Oslo Oriental Dance Festival og inviterte Raqia Hassan og Randa Kamel. Randa hadde jeg aldri hørt om, men jeg visste jo at Hilde hadde trent masse med Raqia. Jeg meldte meg på hvert eneste kurs den helga, og i løpet av de første 30 minuttene med Raqia visste jeg det: jeg måtte trene med denne dama. 

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=pdzAB_mxiUM[/embedyt]

 

I januar 2007 hadde jeg spart opp penger og sagt opp jobben. Fordi jeg hadde sånn flyskrekk og var overbevist om at jeg ville kræsje, dø og aldri få oppleve Raqia-drømmen min, så var den «logiske» løsningen å hyre inn broren min som reisefølge, og så tok vi tog fra Oslo til Istanbul, buss derfra gjennom Syria og Jordan, og så båt over til Egypt og buss videre til Kairo. Dette var på den tiden da de karikaturtegningene av profeten Mohammed hadde blitt publisert i Danmark, og Danmarks ambassade i Damaskus ble brent til grunnen. Mamma var overbevist om at siden vi var skandinaver, kom vi også til å bli straffet for disse tegningene, og hun forberedte seg på å aldri se oss igjen. Nå i ettertid er både jeg og broren min glade for den lammende flyskrekken min (jeg fløy forøvrig tilbake fra Kairo fire måneder senere, det var mindre avskrekkende enn å ta den samme ruta tilbake alene!), siden vi fikk besøkt Syria før krigen startet. Syrerne er de snilleste, mest generøse menneskene jeg noensinne har møtt, de er virkelig helt enestående. Jeg har spesielt et minne av at vi satt i bussen og så på solnedgangen, alt var rosa, det var ørkenlandskap, vi hadde aldri vært i et arabisk land før, og vi kjørte forbi gjetere med store saueflokker. Det var som å være tilbake til Jesu tid. 

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=UCHztHx-8Aw[/embedyt]

 

Uansett – etter en uke på reisefot var vi framme i Egypt. Vi tok bussen fra kysten og ifølge billetten og reisehåndboka skulle det ta 8 timer til Kairo. Men i kjent Egyptian style kjørte sjåføren som et svin, og plutselig satt vi midt i denne overveldende, summende byen to timer før planlagt ankomsttid. Taxien kjørte rundt i kanskje 3 timer før vi fant hotellet vårt, som lå i en umerket sidegate (vi hadde ikke Google maps). Jeg satt nærmest med åpen munn og stirret ut av bilvinduet, endelig var vi framme! I Kairo! 

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=WZIZGeP4ANw[/embedyt]

 

Det er ikke alle som vet historien om deg og Raqia Hassan. Fortell om det første møtet og hvordan forholdet deres utviklet seg. Hva har du lært av henne, og hva slags erfaringer tar du med deg videre?

«Hvorfor i huleste har du på deg higab?» var Raqias første ord til meg. Da hadde jeg stått flere minutter utenfor døra hennes i Mesaha street i Doqqi, en sentral bydel i Kairo, og bare tatt innover meg at NÅ var jeg her. Jeg hadde på meg higab fordi det hadde funket kjempebra i Jordan og Syria, men lite visste jeg at egypterne bryr seg ikke, de plystrer og hvisker og følger etter deg på gata uansett. Jeg forklarte mine intensjoner om mindre brysom oppmerksomhet til Raqia, som avfeide alle mine teorier og forklarte at med higab var jeg jo ENDA mer interessant og attraktiv, for da var jeg en vestlig jente som i tillegg var en «good girl» og kanskje til og med muslim! «When you wear higab, everybody wants to marry you!» 

Marte Kjøll

Etter den første dagen var jeg hos Raqia hver dag i tre måneder. Jeg hadde frokostblanding i en hylle på kjøkkenet hennes, og hvis vi hadde timer på kvelden også, pleide jeg å sove middag på sofaen hennes med et milaya-sjal over meg. Uka etter at jeg kom dit, snublet Raqia og brakk beinet, så all undervisning skjedde med henne i rullestol mens hun ropte ut ordrer. «Hip circles to the right! Camels back! Big circle and turn, TURN!» 

Marte Kjøll

Det beinbruddet var uflaks for Raqia, men flaks for meg. Siden hun ikke kunne danse og jeg raskt tilegnet meg mye av stilen hennes, fikk jeg være assistenten hennes og underviste alt fra unge amerikanske jenter fra AUC, til egyptiske cabaret-dansere som kom med «manageren» sin (les: hallik) og skulle lære å danse. 

Raqias instruksjon bestod av følgende: Hun forklarte litt koreografi, så forsvant hun og jeg trente alene i to-tre timer, timer som jeg betalte for. Så kom hun tilbake mot slutten og kom med en kommentar, det var som regel om hendene mine. Det ble mye penger for minimal undervisning, og jeg ville nok satt litt større krav nå, men samtidig: Jeg fikk så mye ut av alle de treningstimene. Særlig det med å utvikle sin egen stil, fordi når du står og danser det samme om igjen og om igjen, så vil ofte kroppen finne ut av sine foretrukne måter å gjøre ting på. 

Nå danser jeg veldig forskjellig fra det Raqia gjør, hun er jo først og fremst en koreograf heller enn en danser. Jeg føler at hennes styrke er å sette helt enkle trinn sammen på nye måter, når man ser koreografiene hennes så tenker man «det der er jo så lett, hvorfor har ikke JEG tenkt på det?»

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=cz0mYpGfyKQ[/embedyt]

 

Som med så mange andre, så skiltes mine og Raqias veier på grunn av dansepolitiske årsaker. Jeg fikk tidlig beskjed om at «enten er du med meg, eller så er du ikke med meg», og da jeg så traff Ahmed Refaat som var fra «den andre siden», dvs Nile Group, ble ting mer kompliserte. Jeg gadd liksom ikke å snike meg rundt og spille skuespill mens jeg traff «fienden» i smug. Men jeg har enorm respekt for Raqia, og enda mer nå som jeg kjenner Egypt mye bedre. Det trengs enorm styrke bare for å være kvinne i Kairo, og at hun bygget opp Egypts første dansefestival – det er ikke mange som virkelig forstår hvor mye det må ha krevd av henne. 

Melaya Leff med Ahmed Refaats dansegruppe

Jeg må forresten avslutte med en historie som jeg ikke skjønte betydningen av før i ettertid, som viser at selv om Raqia kan virke beinhard, så har hun også et varmt hjerte og omsorg for de som er svakere enn henne. 

Som de fleste upperclass husholdninger hadde Raqia en hushjelp, Azza, som var der hele tiden. En dag kom jeg for å danse, og hun var borte. Raqia forklarte at Azza hadde gjort «something very bad», og derfor fikk hun ikke lov til å komme fordi Raqia var sint på henne. Etter en uke var Azza tilbake, men jeg fant ikke ut hva som hadde skjedd før en egyptisk danser med inside information forbarmet seg over meg. 

Marte Kjøll

I Egypt er det svært vanlig å omskjære jenter. Dette er ikke pga Islam, men gjøres av både kristne og muslimske egyptere. Omskjæring innebærer ofte at både kjønnslepper og klitoris blir kuttet bort (noen blir også sydd igjen), både fordi det regnes som «stygt» å ha et normalt kvinnelig underliv, og fordi man tror at hvis jenter har alle deler intakt så blir vi altså bare HELT VILLE OG GALE etter menn. Altså horer. Det blir nesten som en slags kastrering av jenter, man tror at hvis man bare skjærer bort relevante deler, så mister jenter sin seksualitet og blir dydige og ærbare. Omskjæring av jenter er nå forbudt i Egypt, men det endrer nesten ingenting så lenge landsbyenes lokale omskjærere står klare med barberblader, og mødre og tanter holder jentene fast. 

Marte Kjøll

Det viste seg altså at Azza hadde latt datteren sin, som var rundt 11 eller 12 år, bli omskjært, til tross for at Raqia hadde advart henne om å ikke gjøre det. Jeg skjønte ikke helt betydningen av det da, men senere forstod jeg hvor «avansert» Raqia var i tankegangen. For oss er dette innlysende, men vi må huske at Raqia har hatt et tradisjonelt egyptisk ekteskap, og var allerede veldig «out there» siden hun både var en danser og festivalarrangør. Hun hadde slett ikke trengt å ta den kampen for datteren til Azza, og hun visste sikkert at hun ikke hadde noen reell innflytelse over det, men hun satte foten ned likevel, hun markerte hva hun syntes om det. Jeg blir litt rørt av det i ettertid, at Raqia satt der med brukket bein og var helt avhengig av hjelp, og likevel ville hun heller gå uten hushjelp og be svigerdatteren om hjelp, for å kunne ta det standpunktet.

Opptreden på Mercedes Nietos Cairo! festival i Budapest. Yousry Sharif satt to meter fra scenen, no pressure der…! Han virket ikke nevneverdig imponert.

 

Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.