Journey through Egypt

Tekst og foto: Lene Dalen

Publisert i Al Farah bladet nr 92/April 2020

Sahra C. Kent, også kjent som Sahra Saeeda, er et levende leksikon innenfor egyptisk dans. Hun er fra California i USA, har bakgrunn fra kulturell antropologi og arkeologi, med master i danseetnologi. Hun jobbet i seks år som danser på Meridian-Heliopolis, et femstjerners hotell i Kairo, og har siden 80-tallet dedikert livet sitt til å forstå egyptisk dans og kultur, og videreformidle det hun har lært og lærer.
Hennes program, JtE – Journey through Egypt, viser sammenhengene mellom kultur, tradisjoner, historie, musikk, dans og ulike grupper i de ni danseregionene i Egypt. Hvordan danser vanlige folk, lokale profesjonelle, regionale trupper, de to nasjonale truppene Reda og Kawmeyya, og orientalske dansere i Kairo ulike egyptiske danser, og hvorfor.

Besøk nettsiden til Sahra Saeeda / Journey through Egypt her

Jeg har lært enormt mye av Sahra gjennom de siste årene og de fire modulene av JtE. Hun er en svært generøs person som med både kjærlighet og humor deler det hun har av kunnskap og erfaring. Jeg har avtalt et intervju for å få vite mer om bakgrunnen for JtE, og hennes tanker om hvorfor det er viktig å gå til kilden.

Hvordan startet det hele?
Jeg hadde danset magedans i flere år, sett alle de egyptiske svarthvitt-filmene det var mulig å låne på VHS, jeg danset for arabiske immigranter og lærte mye av å se dem danse sin sosiale dans. Så, i 1983, skulle jeg starte på masterstudiet i danseetnologi ved UCLA, og der havnet jeg tilfeldigvis ved siden av Farida Fahmy. Hun hadde nettopp sluttet som førstedanser i Redatruppen, kom til USA for å studere, og vi har vært nære venner siden.

Jeg hadde lært hagalla-dans av en Kawmeyya-lærer. Så så jeg at Reda gjorde denne dansen på en helt annen måte. Så jeg spurte Farida; hva er rett? Hvordan danses egentlig denne dansen? Og Farida sa, «Nei, nei, nei, dette er for scenen! Det er ikke slik vanlige folk danser.»

Film: Sahra C Kent dances her signature song «Sahra Saeeda» in her show at the Meridien-Heliopolis in Cairo, Egypt. Beautiful live music. Probably 1995

 

Jeg følte meg lurt, som om en eksistensiell kniv ble stukket inn i meg. Hadde jeg jobbet i ti år med noe som ikke er virkelig? Jeg følte meg forferdelig. Heldigvis snakket jeg med læreren min på UCLA om det, og hun sa noe som jeg alltid har tatt med meg: «Alle kulturer har rett til å representere seg selv på scenen på den måten de selv ønsker.» Jeg synes dette er flott. Det er ikke opp til noen utenfra å danse om dem, representere deres kultur, men de kan selv velge hva de bringer opp til scenen. Og det er mye informasjon der, å sammenligne hva de gjør vanligvis til hva de velger å ta med til scenen. Hva velger de å bruke, hva beholder de, hva forkaster de, hvilke valg tar de. Det fikk meg til å føle meg bedre. Og så sa hun noe som endret livet mitt: «Men hvis det virkelig er så vanskelig å finne ut hva vanlige mennesker gjør, og dét er det du er interessert i, kanskje det er nettopp det som er jobben din, å dra dit og finne det ut.»

Og det viste seg at det faktisk var min jobb å dra dit og finne det ut. For det er det jeg har holdt på med siden.

Siden da har du bodd i Egypt i mange år, og har fortsatt å reise dit 1 – 3 ganger i året for å gjøre research. Har du ikke full oversikt over alt etter alle disse årene?
Hehe, nei, det er så mye å lære! Det er fortsatt tusenvis av spørsmålstegn i hodet mitt. For hver nye brikke av informasjon jeg får, er det mange nye spørsmål som dukker opp. En av mine egyptiske venner kaller meg «400 spørsmål», fordi hver gang jeg hører, ser eller lærer noe nytt, har jeg en tendens til å si: «Ok, jeg har omlag 400 spørsmål om dette».

Er ikke folklore for lengst utgått på dato?
Overhodet ikke! Vi lever i en tid der det fortsatt finnes levende folklore i Egypt, og det betyr mye for folk. Det er selvfølgelig noen danser som ikke finnes lenger, eller som er på vei ut, at det kun er den eldre generasjonen som holder på disse tradisjonene. Men det er fortsatt nok folklore der, det finnes mye vi kan se, og nå har vi også muligheter for å dokumentere det. De aller fleste har tilgang til et kamera gjennom telefonen sin, og jeg opplever at folk nå er mer åpne for å la seg filme og svare på spørsmål selv om opptakeren står på. Derfor kan vi nå se mye som før kun ble videreformidlet gjennom den orale tradisjonen.

Du startet programmet Journey through Egypt for å videreformidle det alle årene med antropologisk og etnologisk forskning har lært deg. Hvorfor er JtE viktig for orientalske dansere?
Det er spesielt viktig nå å ha et bevisst forhold til hvem som kommer med hvilken informasjon. Det er mange egyptere som reiser mye og underviser på festivaler og helgekurs rundt omkring i verden. Mange av disse har bakgrunn fra Redatruppen eller Kawmeyya, eller er elever av dansere fra disse nasjonale dansekompaniene. Det er viktig å være bevisst på at disse kommer fra en annen kategori, de hører til en annen puslespillbrikke. Og dermed er ikke informasjonen de kommer med alltid riktig eller relevant når vi snakker om hvordan folk danser sine egne folkedanser. Jeg sa en gang til Farida at, «Jammen, de er jo egyptere, de burde vite», og hun svarte: «Og du er amerikaner. Kan du fortelle meg om Navajo-kulturen og hvordan de danser?» Jeg ble svar skyldig.

«It’s complicated» er stikkordet for JtE. Er det egentlig så komplisert?
Ja, det kan det være. Det kan til og med være komplisert for de menneskene det gjelder. Vi analyserer og overforenkler for å prøve å forstå, men det er ikke så enkelt i kulturene vi jobber med. Det er ikke alltid at et spørsmål har ett klart svar. Det er derfor jeg ønsker å gi verktøy til å kunne forstå.

Du har som et mål med JtE at når man ser noe, så skal man kunne forstå hva det er. Fungerer det?
Ja, det vil jeg si. Tilbakemeldingene jeg får tyder på nettopp det, at folk føler de har fått verktøy og kunnskaper til å kunne forstå og tolke det de ser. Jeg ser det også selv, at når jeg møter på ny informasjon, så passer det inn i de verktøyene jeg allerede har. Og jeg ser det i online-diskusjoner, at tidligere JtE-deltakere er med på å få diskusjoner ned på jorda og kan hjelpe til med å rydde opp i misforståelser og feilinformasjon. Det gjør meg glad.
Men det viktigste for meg er at når folk danser, så kan man se hvem som vet, hvem som har vært der. De har noe i dansen sin, en essens av noe ekte. De forstår. 

 

Min Journey through Egypt

Journey through Egypt har fire moduler. JtE 1 gir et overblikk over dansesonene, puslespillbrikkene, og en oversikt over alle temaene innenfor orientalsk dans og egyptisk folklore. I JtE 2 går man dypere ned i temaene. Så dykker man enda dypere gjennom ni dager i Kairo i JtE 3, og to uker i Upper Egypt gjennom JtE 4. Jeg tok del 1 og 2 i Tyskland for noen år siden, og i oktober 2019 dro jeg på en månedslang reise gjennom Egypt, for å fordype meg i musikk, dans, kultur og historie – inkludert tre uker med JtE 3 og 4. Det ble en reise for livet.

JtE 3

Dagene i Kairo var pakket fulle av opplevelser og inntrykk, og det er ikke mulig å nevne alt. Men det var mye å lære og mye som falt på plass. Hemmelighetene til awalim. Starten på raqs sharqi, i Badia Masabnis Casino Opera og andre salas, og betydningen underholdningsindustrien i gullalderen hadde for utviklingen av den orientalske dansen.

 

Vi så lokale profesjonelle i ulike show og konserter, som Zar-konserten til Mazaher, Nuba Nour og tanourashowet i Al Ghouri.

 

Oum Kalthoum var med oss overalt. Vi var på hjemmebesøk hos en svært snakkesalig Farida Fahmy, og fikk høre morsomme og interessante historier fra hennes liv, og sterke meninger om mye og mangt.

 

Baladi. Møte mennesker, høre historier, vandre, observere, spise, drikke, lukte, smake, lytte, føle, puste baladilivet. Det er mer verdt enn enhver baladiworkshop i et dansestudio.

Mohammed Ali Street, sentrum for musikere og underholdere i gullalderen. Musikkforretninger og instrumentmakere. Kjente steder fra filmer og bøker. Besøk hos Sayed Henkesh, musiker og menneskelig leksikon om musikkhistorien i Muhammed Ali Street.

Vi fikk også oppleve Kairo-scenene for orientalsk dans – fra å selv få mulighet til å danse med live orkester i et privat arrangement på en legendarisk nattklubb, til å se Dina opptre i et fullt raqs sharqi-show på Semiramis.
JtE 3 var en intens og lærerik opplevelse.

 

JtE 4

Sa’id

JtE 4 var delt opp i en uke i Sa’id-regionen og en uke i Nubia, og var om mulig enda mer intenst. Her kom vi også enda nærmere mennesker i deres dagligliv, både hjemme og i to bryllup, og med sosial dans og live musikk som gjennomgående temaer.

Bryllupene var svært forskjellige, men begge hadde kaff – klappedansen som gjøres i grupper, og som for mange er mer populært enn fotball. Jeg synes det er interessant, og samtidig litt flaut, at jeg aldri hadde hørt om denne tradisjonen før jeg tok JtE 1, når det er en så stor del av mange personers kultur, i et land jeg trodde jeg visste mye om.

Vi fikk senere lære kaff saidi (det finnes andre varianter av kaff også) og vi danset raqs assaya (dans med kjepp) med en lærer fra Luxor Saqafa. Vi møtte Grandmaster av tahtib Abd El Ghany, som i kraft av å være nr 1 i hierarkiet hadde følgende beskjed til utenlandske dansere: «There is no dance in tahtib». Tahtib er en tradisjonell kampsport-kunstform som er blitt praktisert i flere tusen år, og vi fikk se demonstrasjon av dette, stille spørsmål, og også prøve oss mot mesteren selv.

 

I Luxor fikk vi se og danse med Banat Mazin-ghawazee Khariyya Mazin, som også var åpen for alle spørsmål. Hun er nå den siste av søstrene som fortsatt danser, og den yngre generasjonen ønsker ikke å videreføre tradisjonen. Dermed ble det enda mer spesielt å møte Khariyya.

Hun opptrådte for oss sammen med et mizmar- og tabl baladi-orkester, og viste oss både vanlig dans, dans med sagat, dans med kjepp, og dans til Oum Kalthoum (spilt på mizmar) – veldig forskjellige danser, men alle med en distinkt Ghawazee-følelse. Det har en essens av noe som er vanskelig å forklare, men som man forstår når man opplever det. Vi fikk også danse sammen med henne, og hun tok fram en og en og ga oss tilbakemeldinger på dansen vår.

World Heritage

Vi fikk også vår del av arkeologiske perler –  blant annet i Kongenes dal, tempelet i Luxor, Hatshepsut, Edfu, Komombo, Philae Island. Gravkammeret til Kheruef, med dansende kvinner, musikkinstrumenter, kaff og tahtib inngravert på veggene. Det er ingen tvil om at dette er kulturer med lange tradisjoner. Mens vi var i området, fant arkeologer flere nye gravplasser, en stor oppdagelse som ble en nyhet verden rundt. Vi var 15 meter unna funnstedet. Man vandrer bokstavelig talt midt i historien.

Nubia

Man kan heller ikke se folklore og kultur uavhengig av historien. Bare se på byggingen av Aswan-dammen og tvangsflyttingen av den nubiske befolkningen, både Kenzi og Fadiki, og hvilke enorme konsekvenser det har hatt for deres kulturer, tradisjoner og språk. Men det er fortsatt mange som prøver å bevare tradisjonene og kunnskapen om dem, og vi slukte det vi kunne få med oss.

Hjemmebesøk. Mat. Nilen. Krokodillens betydning i nubisk kultur. Sosial dans – både hjemme og med lokale profesjonelle. Hvordan lage nubisk kaffe. Lære nubiske danser – arageed, soki, nagrashod. Musikk. Spille rytmene, synge sangene.

Vi var også heldige som fikk se et fullt show med Aswan Saqafa, med ulike danser fra den nubiske regionen, fra naboregionene, og ulike karakterdanser. Det som kanskje gjorde aller mest inntrykk på meg var hvor stor begeistring de ble møtt med fra lokalbefolkningen, inkludert ungdommer. Jeg får nok aldri se norske ungdommer hyle til folkedansere som om de var popstjerner…

Kvelden etter fikk vi en enda større gave: De ulike regionale folkloretruppene i Egypt skulle sammen lage et halvtimes show for å representere Egypt i den internasjonale dansefestivalen i Abu Simbel, og vi fikk se forberedelsene til dette showet. Saqafaene fra hele Egypt kom, hadde med seg sine dansere, musikere, instrumenter, sanger og kostymer, og hadde forberedt to danser hver, hvorav én ble utvalgt. Vi fikk derfor se et bredt utvalg av egyptiske folkedanser i løpet av en kveld, et fullstendig Journey through Egypt i komprimert form, med dans, musikk, kultur og politikk – inkludert hvordan kulturdepartementet gikk inn for å sensurere en av dansene som var litt for «vågal». 

Hva sitter jeg igjen med etter denne reisen? En enorm lyst til å lære mer, gå enda mer i dybden, spesielt innenfor musikk. Høydepunktene står i kø – å tahtib-sloss mot grandmaster Abd El Ghany, å danse med Khariyya Mazin, å få spille diverse instrumenter med ulike orkestre/ensembler, å feire bryllup og oppleve den sosiale dansen i dens rette kontekst, å få oppleve en kveld fylt av tradisjonell musikk, instrumenter, sanger og danser fra hele Egypt, inkludert Bejaene. (red anm.The Beja people are an ethnic group native to the Eastern Desert, inhabiting a coastal area from southeastern Egypt through eastern Sudan and into northwestern Eritrea. They are descended from peoples who have inhabited the area since 4000 BC or earlier, although they were Arabized by Arabs who settled in the region (Wikipeda)

 

Men den største opplevelsen av alt, som sitter i meg, er møtene med mennesker i deres daglige liv. Sahra har reist, studert og snakket med disse menneskene flere ganger i året de siste 30 årene. De har tillit til henne, til å vise henne det ekte, ikke bare det de ønsker å vise turistene. Derfor fikk vi også tilgang, både hos menn og kvinner.

Og vi var en liten nok gruppe til å komme nær. Å møte, spise sammen med, snakke med, høre historiene til, høre på musikk med, danse med mennesker er den beste måten å bli kjent med en kultur på, og gir en både bredere og dypere forståelse av hva egyptisk dans er. Sahras JtE gir denne dybden og forståelsen på en måte ingen andre gjør. Jeg anbefaler JtE på det varmeste.

 

Tekstforfatter Lene Dalen er dansenerd med fordypning i egyptisk folklore, Reda-teknikk og arabisk musikk, og lærer/coach for privatelever i inn- og utland. Saidi, baladi og den klassisk arabiske musikken ligger hjertet hennes nærmest.