Tekst: Maikki Fonneløp
Publisert i Al Farah bladet nr 93/oktober 2020
Hvordan vil du beskrive dansens status i Kairo akkurat nå? Og hva med dansernes status?
Dansere vil aldri ha status i Egypt så lenge kvinner generelt ikke har status. Den høyeste statusen en kvinne kan få, er å være «ærbar», først for familien sin, og så mannen sin og hans familie. Dette inkluderer å dekke seg til, ikke tilbringe tid med personer av motsatt kjønn hun ikke er i slekt med, være jomfru til hun gifter seg, og så være en god kone og husmor, dvs stort sett en tjener for mannen sin. Jeg blir helt gal når jeg hører egyptiske menn si ting som «ja, du snakker om undertrykkelse, men det er mamma som er sjefen hjemme hos oss!» Nei, mora di er ikke «sjefen» fordi hun kjefter litt og det er hun som bestemmer om dere skal ha poteter eller ris til middag. Så lenge hun ikke har en egen inntekt, ikke kan ta selvstendige valg, kan bli mishandlet hjemme og alle, inkludert politiet, synes det er ok, og alle mennene i hennes liv, inkludert onkler og tremenninger, føler at de har rett til å bestemme over hennes liv, så er hun dessverre ikke noen sjef, ikke engang i sitt eget liv.
Alle de jublende, dresskledde mennene som du ser på danseres bryllupsopptredener, de ville aldri giftet seg med en danser, aldri tillatt noen kvinnelige familiemedlemmer å danse. Dette visste jeg da jeg kom til Kairo, men det ble virkelig innprentet i meg da jeg flyttet ut av den velstående bydelen jeg bodde i og inn i et landsbyområde ved pyramidene. De fleste egyptere lever ikke som de rike menneskene man ser i fancy videoer, og når de tenker på en danser, så tenker de på en «farah baladi» danser som suser rundt i miniskjørt og skræver på scenen for kanskje å få seg en «ekstrajobb» når dansingen er over. (Jeg fordømmer ikke dette, de gjør det de må for å overleve.)
Det er ingen jeg jobbet med i hesteverdenen i Kairo som vet at jeg danser, men jeg hadde en venn fra et tradisjonelt område som jeg aksepterte på Facebook og som så videoene mine. Hans kommentar var «Oj, du er jo helt alene på scenen jo, det er ingen som tar på deg!» En dag var vi to ute og red i ørkenen, og en han kjente red forbi og slang en eller annen kommentar. Vennen min ropte tilbake «Kanskje du skal få mora di ned fra scenen før du snakker til meg» (underforstått at mora hans var en danser og dermed er en hore). Så husket han hvem han var sammen med, så på meg og sa «oj, sorry, hehe».
Rett etter at jeg kom til Kairo ble det startet en TV-kanal som het El Tet, som kun viste dansevideoer. Jeg kjente noen som kjente noen i den kanalen, så jeg ble spurt om å være med der før de i det hele tatt var på lufta. Perfeksjonist som jeg er, bestemte jeg at jeg danset for dårlig i alle videoene jeg hadde, så jeg måtte vente til jeg hadde noe bedre. Så begynte denne kanalen å kjøre, og masse dansere kastet seg på. Det var bare det at innimellom dansingen så var det blant annet reklame for viagra med cheesy hint og antydninger, som f.eks. en mann med lang slapp bart som plutselig ble spenstig igjen. Åh, det VAR så kleint. Da jeg så flyttet til et område der «ibn el raqassa» (sønn av en danser) er et vanlig skjellsord og der mange stallgutter hadde på El Tet på TV-en, så priset jeg meg lykkelig over at JEG ikke plutselig kom til å dukke opp der med puppene oppunder haka.
Nå er det kanskje noen som tenker «men hvorfor kan du ikke bare være stolt av å være danser, hvorfor står du ikke opp mot patriarkatet?» Grunnen til det er at når du bor i et landsbyområde i Egypt så er du avhengig av hjelp fra lokalsamfunnet, og spesielt som blond kvinnelig utlending. Ingen i Egypt støtter seg på myndighetene, de støtter seg på hverandre. Jeg bodde alene, i et område der jeg stadig hørte skyting på natterstid. Da jeg ble bitt i hodet av en hest og måtte sy 15 sting var det ikke ambulansen som kom og hentet meg, det var stallgutten til naboen som ble med i bilen til legevakta mens jeg fossblødde i bilen. Da en av arbeiderne mine falt sammen på jobb midt på natta, var det igjen ikke ambulansen som kom, det var jeg som sprang for livet rundt i nabolaget og hamret på dører til noen kom og kjørte oss til sykehuset. Da det plutselig tok fyr i en elektrisk ledning i leiligheten min, var det naborestauranten som kom med brannslukningsapparater og hjalp meg med å bære ut de blytunge gassflaskene før brannen spredte seg, brannvesenet kom en halvtime senere. Da jeg ble plaget på gata av en mentalt syk person var det han på det lokale apoteket som kom ut og hjalp meg. Man er hele tiden avhengig av lokalsamfunnet, og slik har det alltid vært på små steder. Hvis man stikker seg ut, blir en outsider, så havner man også utenfor det fellesskapet som kan hjelpe deg når du trenger det.
Det er også viktig å huske på at vi som magedansere taler ikke noen kvinnesak i Egypt. Hvis det er det vi er interessert i, så burde vi heller bli politikere eller kreftforskere eller politibetjenter og bevise at kvinner er kompetente. Det vi gjør som dansere er egentlig å bekrefte folks fordommer om at utlendinger er horete. Jeg synes det er så artig når vestlige dansere påstår at Dina ødelegger dansens rykte fordi hun har på seg vågale drakter. Hallo, det er DANS, dansen har ikke noe rykte å forsvare in the first place! For egyptere er det akkurat like mye, kanskje enda mer horete, siden det er i «dagliglivet» og ikke på en scene, når utenlandske dansere kommer ut i ørkenen for å ta drakt-bilder foran pyramidene. TROR folk virkelig at det ikke ses på som horete å ligge halvnaken i sanden og posere? Da hjelper det fint lite at du tror du er mer dydig enn Dina fordi du har vidt skjørt og en større BH.
Dette beskriver vel også greit hvilken status dansen har. Det er greit blant familie og venner, påkledd ved sosiale anledninger, men IKKE som jobb foran fremmede. Men noe jeg har sett på disse ti årene er at det er mer dans rundt på gym og sånt nå, og det er jo kjempepositivt, til og med pole dance har kommet til Egypt! Sist sommer så jeg også flere bare skuldre enn jeg noensinne har sett før, så kanskje ting i framtiden kan løsne bittelitt opp til det bedre?
Hva syns egypterne om de utenlandske danserne som er der nå? Er det elsk-hat på et helt annet plan?
Å, dette spørsmålet gjør meg så bitter! For da jeg kom til Kairo var det veldig vanskelig for vestlige dansere å få innpass, nettopp fordi managere/venues osv ønsket egyptiske dansere, eller i hvert fall damer som danset SOM egyptere. Jeg hadde jo jobbet veldig mye med å bli så egyptisk som mulig i dansen, og hver eneste gang jeg var på audition fikk jeg den samme tilbakemeldingen: Oj, du danser jo ikke som en russer! Men du ser ut som en!
Flere vestlige dansere jeg kjente farget håret mørkt for lettere å få jobb. På de stedene der man ble behandlet bra, som turistbåtene, der skulle man helst se egyptisk ut. Heldigvis for meg var arabisken min god nok til at jeg kunne passere som libaneser hvis jeg hadde på masse svart øyesminke, så av og til løy jeg og sa at moren min var derfra (Ikke faren min, for da ville jeg automatisk vært muslim og dermed enda mer horete som danser). Mens managerne syntes det var viktig med en egyptisk look var det ingen i publikum som brydde seg, de syntes det var kjempestas med en utlending som danset raqs sharqi.
Akkurat da jeg begynte å få litt kontakter og jobber på virkelig bra steder, da kom revolusjonen. Det året var helt vilt, og mange egyptiske menn trodde at «frihet» betydde at de kunne ta seg til rette på alle mulige måter. Jeg ble angrepet av flokker med menn to ganger, og jeg slapp såvidt unna å bli gjengvoldtatt begge gangene. Den første gangen måtte bevæpnet militærpersonell berge meg og venninna mi (tror aldri jeg har vært så lettet i hele mitt liv, det eneste jeg husker er at jeg klamret meg til den skuddsikre vesten hans), den andre gangen kom en drosje som sendt fra Gud som jeg kunne kaste meg inn i. Her må jeg skyte inn litt om kvinners status igjen, og hvordan kvinner aldri kan vinne: Han drosjesjåføren så alle disse rabiate mennene som jaget etter meg og venninna mi, han så dem lene seg inn bilvinduet og stikke hendene ned i skjorta hennes, han fikk frontruta på bilen smadret, og da vi endelig kjørte av gårde brukte vi hele turen på å forsvare oss: han var nemlig helt overbevist om at vi MÅTTE ha «gjort noe» for at dette skulle skje.
Etter dette tok det kanskje to år før jeg var noenlunde komfortabel med å være ute alene igjen, og ni år etter er jeg fortsatt ikke så selvsikker i Kairo som jeg var. Jeg orket ikke gå på butikken, jeg orket ikke at folk så på meg. Jeg begynte å bruke higab igjen fordi jeg følte at folk stirret hele tiden. Hvis jeg så to eller flere menn sammen, eller hørte høye mannsstemmer, knøt det seg i magen. Det verste var at all trakasseringen ble mye verre fordi menn så på meg at jeg var redd. Så mange ganger psyket jeg meg selv opp til å gå ut, og hver eneste gang hadde jeg en dårlig opplevelse. Ikke sånne innbilte ting heller som kan bortforklares, men menn som for eksempel krysset gata kun for å følge etter meg. Før dette hadde jeg syntes det var litt snodig at folk kan ha posttraumatisk stress, skjønte de ikke at traumet deres var over, liksom? Nå fikk jeg virkelig kjenne at kroppen din, den husker.
Da jeg endelig klarte å ta på meg en drakt igjen, da var jeg allerede oppslukt av dyrevern og hadde ingen tid til å jobbe med dans – og NÅ vettu, NÅ var utenlandske dansere plutselig populære! Nå var det plutselig ikke bare greit, men et pluss hvis man var vestlig! Hver gang jeg blir bitter og synes synd på meg selv for dette, så må jeg bruke min strenge indre stemme og minne meg selv på at jeg er heldig som KAN danse i det hele tatt.
Du har bodd lenge nok i Kairo til å beherske språket og forstå kulturen, ser du deg selv (og andre utlendinger) med ikke-vestlige øyne? Når er det du føler deg mest egyptisk, og når er det du føler deg mest norsk?
Den dagen jeg var sur på naboen (fordi hun hadde jaget bort en gatehund som jeg fôret) og skulle fortelle om dette til noen jeg kjente, og hovedargumentet mitt var at «og så går hun ut om kvelden i korte skjørt, og her om dagen kom hun hjem MIDT PÅ NATTA I EN TUKTUK» så tenkte jeg at ok, Jesus Christ, NÅ har jeg blitt egyptisk nå!
Jeg føler meg definitivt mest egyptisk når jeg kan snakke arabisk, for det ligger så veldig mye egyptisk kultur i språket deres. Egyptere er ekstremt morsomme, de tuller og spøker hele tiden, de klarer mot alle odds å holde humøret oppe i vanskeligheter vi ikke kan forestille oss engang, og alt dette reflekteres i språket deres, egyptisk dialekt er skapt for å være morsom. Jeg er ikke akkurat en veldig artig person på norsk, men på arabisk får jeg folk til å le hele tiden. Spesielt nå, fordi jeg jobber med en palestiner. Vi snakker arabisk sammen, og han knekker til stadighet sammen og sier «Wallahi (ved Gud), du ER jo egyptisk, du ER SÅ egyptisk!» Det er også veldig interessant å se Egypt litt med palestinske øyne: En av de første dagene vi jobbet sammen, sa han «Jeg kan også snakke egyptisk» og fulgte opp med å spytte ut «O sønner av hunder! O sønner av skitne kvinner!» og så lo vi oss skakke begge to. Disse er typiske egyptiske fornærmelser, og DET var liksom det første han kom på som han assosierte med egyptere.
Når vi jobber sammen er det ikke bare språket vi har felles, men også mange kulturelle referanser. For eksempel stod jeg og jobbet på bakrommet en dag og hørte på Umm Kalsoum. Så kom han på jobb, hørte musikken og ropte ut «Ya aHwet el masriyiin! Ya ahwet el masriyiin!». Dette var en referanse til en egyptisk komedie der hovedpersonen surrer rundt i Tyrkia og ingen skjønner hva han sier. Så hører han Umm Kalsoum og stormer mot lyden mens han roper «en egyptisk kafe! En egyptisk kafe!»
Så er det sånne småting som å si «Bismillah» før man spiser, eller lykkeønskninger før man gjør noe. Her om dagen skulle vi sjekke en oppvaskmaskin som hadde vært ødelagt, og for ekstra hell og lykke deklarerte jeg «Bismillah el rahman el rahiim» før vi startet den. Hadde jeg sagt «In the name of God the great and merciful» til en norsk kollega hadde de jo trodd jeg var en religiøs fundamentalist.
Når føler jeg meg mest norsk? Når det kommer til kvinner og kvinners rettigheter. Da kommer Marte fra likestillings-Norge fram!
Hvilke refleksjoner har du gjort deg med tanke på disse kulturell appropriasjons-/cancel culture-tidene vi lever i nå? Altså hvite danseres diskusjoner om at hvite dansere ikke bør ha noen mening om dansen fordi den ikke er fra deres kultur?
Jeg tror jeg faller sånn midt på stammen her. Jeg tar fullstendig avstand fra disse blackface-greiene til russiske dansere, og jeg synes det er helt forkastelig – altså jeg kan nesten ikke få sagt akkurat HVOR forkastelig jeg synes det er – hva Yana Tsehotskaya har gjort på sosiale medier mot Mohanned Hawaz, jeg blir kvalm. Jeg er generelt ikke noen fan av cancel culture, det stopper alle muligheter for dialog og læring, og jeg har jo selv blitt forsøkt kansellert av mange dyrevernsfolk så jeg vet hvordan det er «på den andre siden». Men når noen nekter å høre på tilbakemeldinger, nekter å prøve og lære, nekter å «educate oneself»…
Når noen påstår om igjen og om igjen «Jeg kan ikke være rasist for vi har ikke rasisme i Russland», mens svarte/fargede dansere verden over bruker masse tid og energi på å forklare hvorfor de er såret når noen kler seg ut som en farget, karikert stripper, da er det noe veldig galt.
Eller når noen bevisst bruker en instruktørs seksuelle legning mot dem, og den instruktøren i tillegg kommer fra et land der man kan bli drept for ikke å være heterofil – Jeg håper dansere tenker seg svært, SVÆRT godt om før de går på kurs og gir penger til mennesker som synes dette er greit.
På den andre siden så er jeg ikke helt der at jeg synes alle hvite dansere skal holde kjeft om dansen fordi vi er hvite. Tre av de beste danserne jeg vet om – i egyptisk stil – er henholdsvis spansk, portugisisk og brasiliansk. Den beste melaya- og «tradisjonell shaabi» (som Adaweya) danseren jeg vet om er fransk. Det er veldig mange egyptiske instruktører som «seiler» på at de er egyptiske, uten at de nødvendigvis innehar det vi ser på som egyptiske kvaliteter i dans; musikkforståelse, humor, timing etc.
JA, jeg tror at man må bo i Egypt for å finne den virkelige egyptiske essensen i dansen. Men jeg tror også at man kan finne den essensen uavhengig av det landet man er født i, dette kommer tilbake til å «ha det i seg». Også MEN – man kan gjerne bo flere år i Egypt UTEN å snappe opp dette.
Jeg leste en meningsutveksling på Facebook for mange år siden, dette var også med Joana Saahirah som hadde uttalt noe mildt kritisk om Egypt. Da fikk hun tilsvar fra en egyptisk mannlig danser som syntes at Egypt hadde gitt henne så mye at hun ikke hadde noen rett til å være kritisk. Joana svarte – og det er så uendelig sant – at «Egypt gir ingenting gratis til NOEN».
De dansere som har fanget «the egyptian-ness», de har Gud hjelpe meg jobbet for det. For det innebærer uendelige timer i trafikk-kø, det innebærer å drikke hundrevis av kopper med te mens den du venter på kommer fire timer for sent, det betyr å bli sveket av noen du stolte på, det betyr skuffelse på skuffelse med en og annen sjelden triumf, det betyr å være en outsider og kanskje omsider en insider, det betyr x antall slibrige agenter, det betyr uendelige tårer og ubeskrivelig ekstase, det betyr at du konstant må være nysgjerrig og oppsøkende og mottakelig – og derfor sårbar – for det Egypt kan lære deg innimellom slagene. Det er bokstavelig talt blod, svette og tårer, og det er ikke sikkert du liker den personen du er når du kommer ut på den andre siden.
Hvor vil jeg egentlig med dette? Jo, at de gode egyptiske danserne selvsagt har fått inn kulturen og musikken med morsmelken og har dette i blodet, MEN det betyr ikke at ikke utenlandske dansere kan lære seg like mye. En viktig faktor her er at utlendinger ofte kan forklare ting bedre nettopp fordi de har lært seg dansen «utenfra», mens for egyptere er alt «medfødt» så de tenker ikke over det. Dans er som mange måter som språk, jeg kan godt forklare verb-regler på italiensk fordi jeg har lært meg dem som voksen. Men spør meg om grammatikkregler på norsk og jeg har ikke peiling. Her om dagen skulle jeg forklare noen når vi bruker preteritum og når vi bruker perfektum, og jeg sleit noe så innmari, nettopp fordi jeg har lært det ubevisst.
For ikke så lenge siden lærte jeg noe HELT innlysende om maqsum og fellahi, som jeg aldri har hørt på mine 15 år med dans. Og hvem lærte jeg det av? Ikke av en egyptisk danser, ikke av en egyptisk musiker, men av en argentinsk nayspiller, Fernando di Piaggi. Hvem er vår internasjonale autoritet på Reda-stil, vår viktigste danse-arv? Det er Nesma, som er spansk, og take it from me når jeg sier at hun forklarer Reda-stil bedre enn de jeg kjenner som har danset med Mahmoud Reda i Egypt. Nettopp fordi hun kom utenfra og måtte stille spørsmål om ALT.
Så poenget mitt er at når vi har gode instruktører kan vi spre mer kvalitetskunnskap, som igjen bare vil gagne dansen.
På den andre siden er jeg ikke der at jeg synes «dansen er for alle» og alle bare kan lage sin egen fusjon. Det vil si man KAN jo, man da kan man ikke nødvendigvis påberope seg å danse egyptisk dans heller.
Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.
