Hva er forskjellen på å danse på kabaret, på restaurant og i bryllup? Hva foretrekker du selv, og hvorfor?
Åh, jeg elsker å danse i brylluper. Da får man så mye gratis fra gjestene, fordi du er der ikke som danser eller artist, du er der for å underholde. I det første bryllupet jeg danset ble jeg nærmest kidnappet av alle damene tilstede og løftet opp på en stol der jeg skulle stå å shimme. De ville også ha meg opp på bordet, men jeg tenkte at HER går det nok en grense på et 5-stjerners hotell. Etter bryllupet trakk sangeren meg til side og sa at heretter måtte jeg prøve å holde meg på gulvet, så lo han og sa «men jeg så jo at du ikke hadde noe valg nå».
Som ny i Kairo hørte jeg fra flere andre dansere at brylluper var bedre for pengene, men verre for artisteri. Og jeg ser den, på en restaurant danser du jo et 45 min. show med flere stilarter, du legger opp alt selv, du kan lage små tableauxer, da er det liksom bare deg det handler om. Tilbake til mitt første bryllup; jeg hadde stresset så sinnssykt fordi jeg ble booket på kort varsel, jeg hadde øvd hele natta og panikk-koreografert til noen kjente livlige sanger som jeg antok kom til å bli spilt. Og så dukket jeg opp og kom meg bare så vidt gjennom mezanceen før gjestene stormet gulvet og så var det bare å improvisere med dem resten av kvelden.
Så restaurant-dans er kjempefint for hele show, og det er kjempegøy når folk er interesserte, men du kan også danse i tre kvarter mens alle gjestene unngår å se på deg og bare stirrer ned i maten sin. Dette opplevde jeg spesielt med arabere på restaurantbåt på Nilen, jeg dro fram alle kortene jeg hadde, danset khaligi så det stod etter og likevel null reaksjon. Men ETTER dansen, da jeg satt oppe på dekk og alle arabermennene satt nede og røyket, og damene ikke trengte å late som de syntes dans var forkastelig, DA kom de! Og de HADDE sett khaligien min i smug, for da kom de og kommenterte trinn de syntes var fine, og ville vite hvor jeg var fra, og kunne jeg holde babyene deres og kysse dem?
Kabareter er kjøttmarkedene for dansere, der trenger vi ikke late som folk bryr seg om Kunsten din, du er der for å se bra ut. Jeg har jobbet på diverse kabareter, men jeg var en veldig dårlig kabaretdanser! Jeg var for ung og naiv, skjønte ikke spillet, insisterte på å danse når managementet/eierne/agenten min helst ville at jeg bare skulle trippe rundt i høye hæler, håndhilse på gjestene, og var det INGEN mulighet for at jeg kunne synge noe?
Men – dette med å ikke bli ansatt for Your Art, dette gjelder for alle steder i Kairo. Ingen blir ansatt for dansen sin, det er for utseendet ditt eller hvordan du er å ha med å gjøre, om du ligger med noen eller ikke ligger med noen, eller pga. folk du kjenner eller betaler under bordet, eller for publikumstekket ditt.
For meg personlig foretrekker jeg nok bryllupsdans. Det er kjempemorsomt å danse varierte show på restauranter, men jeg tenker at i brylluper er man nærmere den originale, egyptiske sosialdansen. Det er liksom røttene til det vi holder på med, det er der du ser dansegleden hos den jevne egypter. Man danser SAMMEN med noen, i stedet for FOR noen.
Vi vet at Kairo er svært klassedelt, men hvordan merkes det på kabaretene? Skiller man mellom low class og high class-kabareter?
Kabareter får du i de fleste prisklasser, i Kairo har jeg vært mest på de som er mer «upscale», som er fulle av arabere (egyptere regner seg selv som egyptere, ikke arabere) fra den arabiske halvøy. De som kommer hit er rike mennesker.
Så har du de mer low class-kabaretene med mer vanlige egyptere. Jeg danset på én en gang hvor jeg ble spurt av kabaret-eieren (en dame) om jeg ikke kunne danse litt mindre og sitte mer på fanget til gjestene?
De verste kabaretene har jeg ikke vært på, men en instruktørvenn av meg fortalte meg en gang, helt rystet, om en annen utenlandsk danser som danset på en av disse. Han hadde vært der fordi kjæresten hennes hadde bedt ham hente henne, og da han kom dit hadde han funnet ut at klientellet var egyptere I GALABIYAER! Han var helt forstyrret, dette var liksom tegnet over alle tegn på hvor ille det stod til der.
En annen ting man merker dette på, er hvordan danserne selv blir oppfattet. Som lyshudet var jeg automatisk «upper class», både som danser og menneske generelt, selv om man selvsagt rykker et steg tilbake igjen når man er kvinne. Jeg har hørt både musikere, restauranteiere og impresarioer kritisere mer mørkhudede dansere, både egyptere og utlendinger. En manager jeg jobbet hos påstod for eksempel at mørkere egyptiske dansere alltid var «skitne under armene». Butikkhyllene er fulle av blekende hudkremer for de som har mørkere hud, dette er også forbundet med å være baladi, som ikke nødvendigvis er et kompliment i Egypt.
Jeg skal ikke nevne navn, men jeg var en gang med en agent (som forøvrig leide meg i hånda hvor vi enn gikk for at folk skulle tro vi var sammen, det var så awkward) for å møte eieren av en av Kairos mest kjente kabareter, Sunset. De diskuterte en av Kairos største egyptiske stjerner, som forøvrig er ganske baladi, og det eneste kabaret-eieren hadde å si om henne, var «hun var stygg, og så tok hun masse plastiske operasjoner, og nå er hun fortsatt stygg!» Så lo de seg ihjel mens jeg fniste høflig og foraktet meg selv innvendig.
Finnes det noe samhold og lojalitet blant de utenlandske danserne, eller er det beinhard konkurranse?
Jeg kjenner ikke de nåværende utenlandske danserne godt nok til å uttale meg om det, men vi snakker jo om damer med ambisjoner i en by med begrenset antall jobber. De som er kjente navn, de har ofret noe for å bli kjent. Da jeg danset der var det vanlig at dansere anmeldte hverandre til politiet og betalte bestikkelser for å skape problemer for andre, og det er ingen grunn til at det skal ha endret seg. Da jeg danset på restaurantbåt hadde de alltid en liten «fluktbåt» klar i tilfelle noen ringte magedanspolitiet og jeg måtte komme meg i land på annet vis.
En skrekkhistorie jeg hørte da jeg kom til Kairo, var om en danser som hadde bestukket noen til å forfalske en HIV-test for en amerikansk danser. Man må HIV-testes for å få arbeidstillatelse, så Danser 1 hadde brukt sine kontakter til å ordne et falskt positivt resultat for Danser 2, som ble deportert fra Egypt med en gang. Ikke bare ble hun sendt hjem og fikk drømmen knust, hun trodde også at hun var HIV-positiv til hun fikk retestet seg i hjemlandet.
Alt i bransjen domineres av menn, og vi kvinner gjør vårt beste for å ødelegge for hverandre for å få innpass hos gutta boys. Det er så sinnssykt usunt.
Fortell om de utenlandske danserne som er av betydning i Kairo nå. Hvem liker du og hvorfor?
Jeg personlig setter pris på de danserne som danser, eller prøver å danse, egyptisk stil i Egypt. De som du ser jobber med dansen og lærer av å være der. De som er mer opptatt av dansen enn visjonen av seg selv som magedansere. Alla Kushnir har endret dansen sin og ser mindre østeuropeisk ut nå, det respekterer jeg. Shahrzad er veldig flink og veldig hyggelig, og har ikke kastet seg på det minimale klær/filterselfies -opplegget, hun heier jeg på. Jeg ELSKER Najla Ferreira fra Brasil, hun danser mer egyptisk enn 99,9 % av egyptere og snakker veldig bra arabisk etter å ha danset i Dubai. Farah Nasri er kjempesøt, både i utseende og personlighet Gawaher kjenner jeg ikke til, men hun ble kjempepopulær etter å VISSTNOK ha danset uten truse. Jeg har sett videoen og man så ingenting, men i Egypt er det sånn at hvis noen har sagt det, da er det sant!
Film: Allah Kushnir performing at a wedding in Cairo, Egypt, 2019
De som spiller mer på kropp enn dans, sånn typ at alle kan se trusa deres mens de danser på bardisken, de forholder jeg meg egentlig ikke til. Jeg kan også i teorien ta på meg paddet BH og masse sminke og gå ut og danse utfordrende, jeg ville også fått masse oppmerksomhet. Men jeg vet hvordan den oppmerksomheten er, den er «hul». For meg er det mer verdt å få noen øyeblikk med genuin interaction med en tilskuer, enn at hundre unge egyptiske menn skal filme meg med telefonene sine.
Slik som jeg oppfatter det er de utenlandske danserne populære blant sin generasjon, dvs. dem i 20-30-årene, mens alle middelaldrende egyptere jeg kjenner rister på hodet av dem. Safinaz for eksempel, jobber jo hele tiden, men jeg har aldri møtt en voksen egypter som har sans for henne. For dem blir det for mye pupperisting og for lite klasse. Men det er klart, det er mange tenåringer som ser på henne i smug på telefonen sin!
Hva med alle disse «skandalene» i sosiale medier? Er det utlendingene eller egypterne som heier frem korte skjørt på bardisken?
Altså, dette med korte skjørt på bardisker er jo ikke noe nytt fenomen, det har bare ikke blitt gjort av utlendinger før. Det er lett å se parallellene til såkalte «afrah baladi» (baladi brylluper) der danserne har på miniskjørt og BHer med masse underboob, og gjerne dropper undertøyet. Før syntes jeg alltid det var så morsomt å besøke designeren Mamdouh Salama, fordi han laget masse drakter til mer lowclass dansere, og det var jo bare bittesmå lycrabiter, skjørt og hotpants med strass på.
Egyptere tar det de får av nakenhet egentlig, avhengig av stedet og klientellet. På de stedene jeg danset var det stort sett live musikk, og managerne var veldig strenge på at det var ordentlige steder. Hvis noen prøvde å kaste penger på deg ble det returnert av servitørene, og det skulle være tydelig for alle at «her er vi et respektabelt etablissement».
Men nå som mahraganmusikk og –dans har blitt så populært har det åpnet seg et helt nytt marked på klubber. Da kan man ha en danser uten å betale for, eller å trenge plass til, musikere. Da jeg var aktiv i Kairo (høres ut som jeg er nitti år), var jobber med CD-musikk og DJ-er sett ned på blant danserne, alle var der for musikerne. Så når du da har en klubb med masse unge folk som drikker alkohol, så kommer ikke de til å snu seg bort hvis danseren går i spagaten på bardisken.
En annen ting verdt å nevne er jo at markedet har blitt enda dårligere etter revolusjonen, slik at de stedene der det er levende musikk har dårligere og færre musikere enn før. I februar i år var jeg og spiste middag på en restaurantbåt jeg pleide å danse på, da hadde vi alltid flere sett, og alltid en gruppe musikere. Ikke kjempemange, men nok til at det ble god lyd. Denne gangen var det tabla og en sanger, det var så trist å se. Og det er klart at som danser kan man jo da like godt danse på en klubb med DJ og innspilt musikk, som å lide seg gjennom et 45 min. show med keyboard.
Når det gjelder skandaler – de som vil ha den type oppmerksomhet man får av dem, vil selvfølgelig benytte seg av dem. Da jeg kom til Kairo var Hanadi notorisk for å danse uten undertøy, og jeg tror jeg sett brystvortene hennes sikkert 30 ganger. Det ble bare ikke så mye ståhei av det da fordi ingen hadde kamera på mobilen.
Du har vært med på mange Kairo-festivaler, også som invitert instruktør. Hvordan var det å oppleve festivalene i kulissene?
Tja, jeg tror min største overraskelse var hvor mye hasj som ble røyket rundt omkring. Folk må gjerne gjøre det hvis de vil, jeg stusset bare på at det var SÅ viktig at folk tok sjansen på å røyke rundt bak gardiner og i det hele tatt, når de egentlig var på jobb. En instruktør som jeg egentlig var skikkelig fan av, fortalte høylytt hvordan han hadde dratt på festival i utlandet (forøvrig til et land hvor han ville slitt noe sinnsykt hvis han ble tatt med ulovlige substanser), og da han kom fram hadde han funnet ut at han hadde glemt å ta ut hasjen av veska si. Jeg må få understreke at dette skjedde skjult for arrangørene, som var veldig ordentlige.
Generelt kan man si at instruktørverdenen i Kairo er mindre profesjonell enn man skulle tro. Det er mange som presenteres som «tidligere folkloredansere» som ikke har så veldig mye dans under beltet. Og folk går rett på, for de er jo egyptiske og det trumfer alt! En av de mest bisarre oppdagelsene mine var da jeg så at en middelaldrende tidligere festivalfotograf skulle undervise en slørklasse – han skulle også ha en bit av dansekaka!
Hva tror du vil skje med dansen i Kairo, på kort eller på lang sikt?
Jeg lærte fort å aldri planlegge eller prøve å forutse noe i Egypt, men kortsiktig tror jeg det vil forbli sånn som det er nå, og det er kjempebra, mye bedre enn ingenting! Det viktigste er å holde dansen levende, jeg bare håper at vi fortsatt vil ha «tradisjonell» dansing som entrance pieces, komponerte stykker, baladi, melaya leff osv, at alt ikke BARE blir klubbdansing til pop og shaabi. Her gjør Soraia Zaied fra Brasil en kjempejobb, hun har Kairos beste orkester og hun danser fortsatt baladi og til og med ghawazi i showene sine. Og så hadde det vært fantastisk om vi kunne fått flere egyptiske talenter.
Etter å ha bodd i utlandet i så mange år, hvordan ser egentlig det norske miljøet ut utenfra?
Nå kjenner jeg jo kun til Oslo-området, så først og fremst så synes jeg at det er bra at vi har to ildsjeler som Siri Ydstie og Helene Skaugen som holder ting i gang. Det er masse jobb og ansvar med å drive et studio, så all honnør til dem!
Generelt sett kan vi vel si at dansemiljøet globalt er fullt av innavl; da jeg var en ung babydanser virket det SÅÅÅ enormt, og det var så mange dansere og festivaler, det var liksom en uendelig danseverden der ute. Så kommer man litt mer inn i det, og så er det jo de samme folkene som resirkuleres om igjen og om igjen, bare på forskjellige festivaler.
Miljøet i Norge har jo blitt mindre siden jeg startet, så da er spørsmålet; hvorfor det, og er det noe man kan gjøre for å ekspandere det? Er det for få tilbud for nye dansere, trenger vi flere elevforestillinger? Det som Jenny Staurset har gjort med Raqs Attacks synes jeg er et kjempebra initiativ, det gir elever noe å se fram til, noe å øve til, et mål med dansen.
Det som har slått meg mest når jeg har vært hjemme, har kanskje vært hvor lite ambisiøse norske dansere er i forhold til for eksempel østeuropeiske dansere. Nei, vi trenger ikke gå i spagaten eller ha danset ballett fra femårsalderen, men i mange andre land trener de mye mer enn oss og har mye mer disiplin. Norge er litt lackadaisical sånn, men det er klart at vi er mye færre mennesker også. I andre land er det kanskje mer unge dansere fra andre stilarter som trekkes til dansen, og da har de allerede treningsetikk og annerledes holdninger til jobben som må legges ned for å bli god.
Generelt, som samfunn, har vi jo mye mindre fokus enn for bare ti år siden og selvsagt vil dette gjenspeile seg i dansen. Mange har ikke ro i kroppen til å konsentrere seg. Alt skal gå kjapt, ellers mister de interessen. Kan man ikke legge ut dansen sin på instagram og TikTok samme dag, så eksisterer den liksom ikke.
For meg er jo dette et aber fordi jeg alltid har vært så insisterende på teknikk når jeg underviser. Ja, jeg synes man skal ha bunnsolid grunnteknikk, jeg synes man skal kunne de vanligste rytmene, jeg synes man skal ha kunnskap om kulturen. På den annen side, hvis ikke elever vil lære alt dette, bør man heller da gi dem mer zumbalignende klasser, hvis det får dem til å komme på kurs? Jeg bestemte meg tidlig for at jeg aldri skulle være økonomisk avhengig av dansen, slik at jeg slipper å tenke kommersielt, slipper å tilpasse meg, da kan jeg heller undervise det jeg har lyst til. Ja, jeg kan godt undervise mer rene danse/mosjonsklasser, det er kjempemorsomt og mindre arbeid for meg, men da vil jeg at det skal være et bevisst valg, ikke noe jeg må gjøre for å ha mat på bordet.
Jeg har snakket litt om dette med Maya Sarsa, hun er fransk og underviser i Frankrike nå, men har danset i Kairo før. Hun er en venninne og en av mine favorittdansere, og en dag vi drakk kaffe i Kairo stønnet hun til meg «Du må ALDRI begynne å undervise fulltid. For du danser så egyptisk, og hvis du har undervisning som jobb, må du gi elevene det de vil ha. Alle mine elever vil bare ha overdramatiske steg og gester, som Saida fra Argentina, og nå må jeg endre på dansen min for å gi dem det de vil ha. Ikke gå i den samme fella!» Før vi snakket om dette hadde jeg lagt merke til at dansen hennes hadde endret seg, også når hun opptrådte, så denne samtalen var en tankevekker.
Hvordan ser du for deg din egen dansefremtid nå? Hva har du mest lyst til å gjøre fremover?
Nå må jeg nesten sitere Raqia Hassan, da jeg og en venninne snakket med henne om hvordan hun ble så populær i danseverdenen. Raqia fortalte i kronologisk rekkefølge, og så kom hun til da mannen hennes døde. Venninnen min kommenterte at det måtte ha vært veldig trist for Raqia, men Raqia selv var fokusert på å fortelle om selve dansen. Hun hadde et brukket ben på den tiden, og hun satt i senga si med gipset fot rett ut. Så erklærte hun «when my husband died, I OPEN: ta-daaaaaa!» og slo ut armene.
Og sånn er det litt for meg også nå. Nå har jeg heldigvis ikke mistet en mann, men jeg føler litt at jeg har et ta-daaaaa! øyeblikk, at jeg har fått en ny sjanse i dansen. Ikke nødvendigvis bare for å opptre, men også for meg selv. Det har vært så utrolig deilig å endelig ha overskudd til dans igjen, å få igjen kreativiteten, få igjen evnen til å fullføre ting, og viktigst; få igjen gleden. Det er vanskelig å glede seg over dans når «alle» andre danser og utvikler seg, og du sitter der og avliver paralyserte valper og injiserer døende hester mens hjertet ditt knuses i tusen biter.
Akkurat hva denne nye sjansen min konkret vil bestå av, vet jeg ikke. Men jeg håper jo at det vil komme en tid da vi kan reise rundt på festivaler igjen. Og så vil jeg lære, lære, lære, ta timer med alle de jeg ikke har hatt råd til å trene med mens jeg var på charity lønn.
SELVANGIVELSE
Beste komponist: Å neeeei, ikke tving meg til å velge!
Beste sanger: Nå kommer egypteren i meg og sier EXCUSE YOU? Det finnes bare en, EN eneste en, og det er Umm Kalsoum.
Fineste instrument: Ååååååh jeg klarer ikke å velge. Jeg elsker trekkspill, jeg elsker fiolin, jeg elsker qanun, jeg elsker rababa og jeg elsker tabla baladi. Det avhenger helt av humør. Trekkspill når jeg er nostalgisk og trist, fiolin for de store følelsene, qanun når jeg vil bade i guddommelighet (hvis du synes det høres cheesy ut, har du ikke hørt en virkelig god qanunspiller), rababa når jeg føler meg saidi, og tabla baladi for den primale følelsen av rytme og grounding. Hvis jeg kun kan velge én må det nesten bli tabla, det er liksom hjerterytmen til orientalsk dans.
Flotteste Umm Kalsoum-sang å danse til:
Awedt Ainy!
Flotteste Umm Kalsoum-sang å lytte til:
Når livet går til helvete: El atlal
Når jeg er bitter og sint: Hasibak lil zaman
For det meste annet: Hadhihi Laylati
Kuleste mahraganat:
Den om han tuktuk-sjåføren som plukker opp ei jente som er løs på tråden (ifølge egyptere, ikke ifølge meg) og har seg med henne på et mørkt sted ved veien. Den er full av seksuell innuendo og for grov til å danse til, men hvis jeg var rik ville jeg betalt sangerne for å lage en sensurert versjon til meg. Herregud, den sangen er så groovy, jeg kan IKKE sitte stille hvis jeg hører den. Jeg kan avstå fra alle giftemålsmuligheter bare for å danse til den!
Den første gangen jeg hørte den var jeg med shaabi-læreren min, Badr Mohammed, og jeg bare «HERREGUD for en kul sang, vi må koreografere den». Stakkars Badr hostet og kremtet og sa «du vet der han synger at han putter en tråd i fletta hennes..? Det betyr egentlig noe HELT annet»
Deiligste magedans-klassiker:
Dette er vel mer klassiker enn magedansklassiker, men jeg er veldig glad i Fatafit el Sukkar av Mohammed Fawzi.
Beste lærer:
Umulig å si. Jeg har lært så mye av så mange. Men jeg må nevne Amani, som var den første læreren jeg hadde som både var egyptisk og tidligere orientaldanser. Vi var veldig gode venner, trodde jeg i hvert fall, til hun «slo opp» med meg fordi hun giftet seg og den nye mannen hennes visste ikke at hun hadde danset. Jeg foreslo at vi kunne skjule min danse-identitet, men hun ville ikke lyve for mannen sin sa hun. Det såret meg dypt, men igjen viser det hvilken status dansen har. Jeg tenker ofte på henne og lurer på hvordan hun har det. Hun ville vært en verdensstjerne nå hvis hun hadde satset på danse-instruksjon.
Favoritt-stilart:
Neeeei, jeg kan ikke velge! Jeg elsker baladi, jeg elsker saidi, jeg elsker oriental og jeg elsker, eeelsker shaabi.
Scene eller restaurant:
I Egypt: restaurant, alle andre steder: scene
Klassisk eller shaabi:
Åh, shaabi.
Sko eller barbeint:
Barbeint, men jeg er supermisunnelig på de som kan danse med sko. Kanskje jeg må ha det som nyttårsforsett.
Galabiya eller mileyakjole:
Herregalabiya, de er de kuleste.
Cills eller sverd:
Sverd hvis det er shaabi!
Isis-vinger eller fanveils:
Da sier jeg «drop the prop»
Stokk eller slør:
STOOOOOOKKKKKKK! Jeg er som Dandesh når det gjelder slør, jeg liker å loffe inn på scenen med det og dumpe det ved første anledning.
Dina, Randa eller Sahar – og hvorfor?
Soraia, men HVIS jeg må velge av de tre tar jeg Dina.
Dette er flaut å innrømme, men jeg så faktisk Dina opptre for første gang i fjor høst. Det er helt latterlig, altså jeg har bodd i Kairo i TI ÅR, men hver gang jeg dro for å se henne var det noen andre som danset i stedet. Og på den tida jeg så mye dans var alltid Soraia og Camelia førstevalgene mine, så de ble prioritert.
Jeg beundrer hva Randa har fått til, og jeg synes Sahar er en veldig spennende danser, men Dina er en legende da. Jeg var veldig spent på å endelig se henne live, for det virker som om de fleste dansere enten elsker henne eller er litt sånn «meh». Og jeg var begge deler egentlig. For det første er hun DINA, en levende legende. Og så elsker jeg at hun er en voksen dame og har levd et liv, det var utrolig deilig å se på noen som ikke var i tjue- eller tidlig tredveårene, det er jo liksom de som dominerer i sosiale medier. Jeg elsket mezanceen hennes og teknikken hennes generelt, hun har kjempebra timing, fantastiske armer, hennes absolutte forte er at hun kan stå stille og vibrere i fem minutter og det blir aldri kjedelig. MEN – det ble fort veldig klart at alle ansiktsuttrykkene var innøvde, at hun danset det samme til hver sang hele tiden, og da ble det litt sånn, lite genuint, kanskje.
Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.
