Tekst: Jonas Bjørnødegård
Publisert i Al Farah bladet nr 80/mars 2016
Jeg er en av de få som du kanskje hører om en sjelden gang, hvorfor er det slik? Hver gang jeg leser om indtroduksjonsklasser for American Tribal Belly Dance (ATS), er det tydelig skrevet at det er noe som passer både for menn og kvinner. Men på jakt etter informasjon, inspirasjon og øvingsvideoer på nett, så er det sjelden å se noe som omhandler menn.
Hvordan jeg begynte å danse ATS og Tribal Fusion
Jeg har alltid vært begeistret for teater og dans, og gått på noen få kurs opp gjennom tidene. En oktoberdag fikk jeg en melding fra en venninne som jeg har danset med tidligere. Hun hadde tenkt på meg etter å ha sett en video med Illan Rivière som danset Tribal Fusion på Ethnik season #6. Hun fortalte at Tribal Fusion har spurunget ut fra ATS, kombinert med andre dansestiler. Samtidig fikk jeg en lenke til Oslo Tribal & Bellydance School (OTBS) sine sider, og hun sa hun skulle begynne på ATS-kurs. Jeg ble nysgjerrig da jeg leste at ATS kombinerer de myke bevegelsene i magedans med Flamencoens holdning av overkropp og armer. En e-post senere hadde jeg meldt meg på kurs med oppstart neste dag.
Inntrykkk og inspirasjon
På siden til OTBS sto det at dette passet både for menn og kvinner, men på den andre siden var det få bilder og videoer av menn som danset. Så jeg sendte en mail til Ville Nedberg og Jorunn Sjølli som var instruktører for kurset og spurte om det var greit for dem å ha med en mann. De kjente ikke til andre menn som danset, og ble begge begeistret for at jeg ville danse. De tok imot meg meg åpne armer da jeg kom.
Det er et sterkt fellessakp i ATS og tribal fusions-verdenen. Alle er dedikerte og vil lære mer og mer hele tiden, noe som er helt fantastisk.
Utfordringer og reaksjoner
Når jeg forteller andre om min nye hobby, ser jeg lett reaksjonen i ansiktene deres. Det er en overraskelse over at jeg danser en «damedans» eller gjør noe som er så feminint, og jeg begynner å tvile på om det egentlig er greit for en mann å danse ATS/Tribal Fusion.
I forumer og artikler på nett vektlegges ofte den «den indre feminine» styrken, søsterskapet og styrken i den kvinnelige kroppen, og kommentarfeltene på YouTube-videoer av mannlige magedansere er gjennomsyret av ukvemsord, hatefulle ytringer og fordommer. Flere studioer har en «kun kvinner»-politikk, deriblant det velkjente studioet FatChanceBellyDance i San Francisco hvor ATS oppstod. Mitt inntrykk er at det er lite som legger til rette for at menn kan danse orientalsk dans i den vestlige verden. Og «kun kvinner»-politikken mange dansestudioer har, forsvares gjerne med at alle kvinner, uansett alder, fasong og størrelse må ha et sted å føle seg trygge og ikke bli beglodd av menn. Andre argumenter er at det før tradisjonelt sett kun har vært kvinner som har danset sammen, selv om all informasjon jeg finner, tyder på det motsatte – med noen få, spesifikke unntak.
Hadde jeg lest litt mer før jeg meldte meg på kurs, er det ikke sikkert jeg hadde danset i dag. Og jeg har i ettertid gått noen runder meg meg selv forå føle meg trygg på at dette er noe jeg vil fortsettte med. Jeg synes det er ubehagelig å tenke på at kvinner kan føle seg ukomfortable med at jeg er i samme rom for å danse, og jeg misliker sterkt den bakenforliggende mistanken om at alle menn er der for å kikke.
Fellesskap og mangfold
Etter å ha reflektert over temaet, tror jeg fellesskapet innen magedansmiljøer har blitt så sterkt nettopp fordi det har tillatt alle typer kvinner, og at det nok har bidratt til å gi mange økt styrke og selvsikkerhet. Men hvorfor er det så vanskelig å la menn få innpass i miljøet? At det finnes noen råtne epler i posen er det ikke tvil om, men det gjelder vel uansett kjønn?
Jeg er sikker på at jeg vil møte mange lukkede dører og barrierer jeg må bryte ned på min vei videre. Når jeg ser menn som Illan Rivière, Shiva og Marek Ciechanowski (leder ved Marekesh Tribal Bellydance) danse med sin selvsikkerhet og maskulinitet, er det lite som får meg til å tenke «feminin», og at dansestilen kun er forbeholdt kvinner. Da er jeg ikke i tvil om at jeg vil fortsette.
