Magedansere om den nye korona-hverdagen – Khalida

Publisert i Al Farah bladet nr 93/oktober 2020
Tekst: Amina Bacali

Korona kom brått på oss alle, og dansere over hele verden er berørt av situasjonen på ulike måter. For mange dansere har parfyme, glitter og glamour blitt erstattet med desinfeksjon, munnbind og hansker.

I denne perioden har jeg reflektert mye over hvor heldige vi er i Norge som får dekket mat, medisiner og nødvendig livsopphold ved slike krisesituasjoner i motsetning til i andre deler av verden. Likevel er det ikke dermed sagt at Norge har vært et paradis i korona-situasjonen. Mange selvstendig næringsdrivende i ulike yrker har gått konkurs og/eller har måttet legge om livet totalt. Selv med delvis statlig (Nav) støtte til kunstnere og de som driver enkeltmannsforetak, har det for de fleste likevel ikke vært tilstrekkelig til å holde bedriften sin i live, og flere sitter igjen med minus på kontoen. Dette gjelder yrker i mange bransjer, inkludert de som lever av dansen, som opptrer og underviser eller driver eget studio i magedans-Norge.
Jeg spurt seks dansere/instruktører, fem i Norge og en i Tyskland, om hvordan korona har påvirket deres yrke.

Tekstforfatter Amina Ali bor for tiden i Tunisia, hvor hun opptrer og underviser orientalsk dans. Hun har tidligere undervist på Studio Orient og har AATEC instruktørutdannelse. Hun har vært arrangementsansvarlig i Al Farah siden 2014 og ble styreleder våren 2016.

 

Khalida – Tyskland

Khalidas nettside: https://khalidadance.com/

Følg Khalida på Instagram:  https://www.instagram.com/khalidabech

Hvordan har korona påvirket deg som instruktør? 

Det har egentlig forandret meg. Jeg har endret mitt syn på teknologi, hva og hvordan jeg underviser, og til og med hva jeg føler om det å undervise, danse, og bevegelse generelt. Jeg har fått nye ideer om hva jeg har lyst til å dele med kolleger og elever. Før pandemien hadde jeg allerede noen instruksjonsvideoer online, men bortsett fra å fungere som påfyll mellom live eventer og hjelpe meg gjennom å komme meg etter en gammel skade (fra før jeg begynte med dans), var det ikke noe jeg fokuserte på.

Når regjeringen i Tyskland utstedte retningslinjer mtp korona i våres, så dabbet alle dansearrangementer av. Planlagte opptredener, arrangementer og flyreiser ble avlyst og innstilt, også det jeg selv var med å arrangere. Dansestudioer stengte, og muligheten til å undervise fordampet. Usikkerhet tok over. De første ukene i karantene visste jeg virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var redd. Jeg visste ikke hva som ville skje, hva jeg kunne forvente, og jeg var mer og mer bekymret for familien min som jeg ikke fikk besøkt (de bor på andre siden av grensen i Belgia, og for å ta meg dit må jeg også krysse grensa i Nederland, så jeg måtte forholde meg til tre ulike sett med restriksjoner).

Khalida. Foto: Die Elster

I forhold til dansen så kunne jeg søke om (og jeg  mottok!) en engangsstønad fra staten som jeg måtte bruke på å tilbakebetale alle som hadde booket kurs på våren og mot sommeren. Det reddet enkeltmannsforetaket mitt, i det minste for de neste månedene. Men pengene skulle tilbakebetales etterhvert, og jeg var usikker på hvordan jeg skulle få til det. 

Turer i skogen

I denne perioden hjalp jeg Bozenka å organisere klassene sine på nettet, ettersom hun startet å undervise via Facebook live og Zoom. Til gjengjeld oppfordret hun meg til å digitalisere undervisningen min og motiverte meg til å gjøre mer live via nett. Jeg nølte litt til å begynne med. Alt var så nytt for meg, og jeg var ikke så sikker på om noen ville være interessert i det jeg kunne tilby. Jeg begynte så smått med å gjøre noen gratis direktesendinger via Facebook fra stua mi, kun tilgjengelig for et begrenset antall deltakere i en privat gruppe. Deltakerne var de som allerede kjente meg som instruktør og/eller hadde jobbet med videoene mine tidligere. Det gav meg tid til å føle meg fram litt, og venne meg til et nytt format.

Photoshoot 2014 in Belgium with Philippe Rikir
MUA: Eleni Ose

Sakte, men sikkert begynte jeg å undervise live på Facebook. Daglig en periode, så ukentlig og deretter et par ganger per sesong. Jeg fikk så mye positivt igjen for dette, mer enn jeg på forhånd kunne ane. Jeg fikk meldinger fra dansere som fortalte meg at mine små gratistimer hjalp dem gjennom dagen. De fortalte hvordan det gav dem et øyeblikks glede og bevegelse i en stressende og angstfylt hverdag. Jeg synes det var helt utrolig, og det motiverte meg til å fortsette. Det hjalp meg selv også på mange måter. Jeg hadde noe å fokusere på, noe annet enn helsen til mine nære og kjære og verdenssituasjonen generelt. Det gav meg noe lite, overkommelig og positivt å gjøre. En grunn til å hoppe i dusjen og skape og forberede noe. Det gav meg struktur i hverdagen og i uka (ehm, måneden), som sikkert ellers bare hadde blitt brukt til å sjekke (og sjekke igjen) nyhetene, scrolle internett og stresse over fremtiden. I retrospekt så har det å undervise online reddet min mentale helse. 

Zilla-stretch

Tilbakemeldingene fra danserne som satte pris på gratistimene mine gav meg selvtilliten til å gjøre timene tilgjengelig for et større publikum, og til å teste ut betalte, interaktive timer over Zoom. Der kunne jeg se de studentene som ville bli sett, og hjelpe dem mer direkte. Jeg måtte igjen venne meg til en ny plattform, og sånn kunne jeg se og lære meg hva danserne og andre instruktører trengte å få mer av. Zoom-timene ble til en serie med online timer, som igjen ble det jeg nå kaller Khalida Online BOOST-programmet. I programmet mitt går vi gjennom ulike temaer hver periode, og også det underliggende i forhold til bevegelse. Jeg deler hva jeg gjør for min egen helse, enkle, skånsomme og effektive styrke- og mobilitetsøvelser som gjør at jeg kan danse og bevege meg smertefritt.

Khalida – ballett

På slutten av hver uke appliserer vi vår (forhåpentligvis!) nyfunnede mobilitet og kroppsbeherskelse til kursets tema. Tilbakemeldingene jeg har fått fra deltakere så langt er utrolig. Noen av dem forteller meg at de har fått bedre holdning på bare noen uker, de kjente på økt selvtillit, kunne bevege seg friere, og noen som til og med forelsket seg i dansen på nytt. Jeg føler at alt dette henger sammen. 

 

Jeg ser på BOOST-klassene som et eget oppdrag. Mitt ønske er at dansere skal ta ansvar for sin egen bevegelse og helse, lære nye metoder for å bevege seg friere og ha kontakt med eller gjenoppta kontakt med hva kroppen deres trenger. Det er min lille måte å gi tilbake på, å bidra til miljøet som har gitt meg så mye glede gjennom årene. 

Vil du trene med Khalida på BOOST-programmet? Ta en titt på Facebooksiden hennes her