Tekst: Solveig Rye Ghatso
Publisert i Al Farah bladet nr63 /november 2011
Trine Johansen er en dame som imponerer meg stort. Hennes innsats for den orientalske dansen i Stavanger både som kursholder og som en av arrangørene av Stavanger magedansfestival så vel som hennes «rett frem klar tale» personlighet gjør sitt til at jeg får lyst til å presentere henne for alle Al Farahs lesere. De fleste kjenner henne som Charis, hun er 45 år, født og oppvokst i Sørreisa i Troms fylke. Hun utdannet seg til sekretær, men måtte omskoleres etter tre skulderoperasjoner. Nå er hun barne- og ungdomsarbeider, og jobber som baseleder på en SFO i Stavanger hvor hun har bodd siden 1991.
Ditt dansenavn Charis, hva betyr det? Hvorfor er det viktig for deg å ha et dansenavn og hvorfor akkurat det?
Hovedårsaken til at jeg tok et dansenavn, var at jeg trakk meg ut av Habibi Magedanssenter da jeg hadde lyst å starte for meg selv, og da trengte jeg et navn. «Trines magedans» var ikke noe jeg selv syns klang så bra, i tillegg hadde jeg begynt å opptre en god del, og var fryktelig nervøs før hvert eneste oppdrag. Jeg leste på nettet at det kunne være lurt å ha et dansenavn, for da kunne man gå inn i den rollen når man skulle på en scene og det tenkte jeg kunne hjelpe meg. Jeg brukte mange timer på nettet, visste sånn circa hvilken betydning jeg var ute etter, og da jeg omsider fant «Charis» som betyr grace and kindness var jeg ikke i tvil. Det kunne jeg identifisere meg med hva jeg selv prøver å formidle når jeg danser.
Når startet du å danse magedans og hva var det som fikk deg til å begynne på kurs? Var det en skummel terskel å passere, det å troppe opp på første kurskveld?
At det var skummelt var det ingen tvil om. Jeg syns det var så nifst at jeg nesten ble hjemme i sofaen, men heldigvis hadde jeg meldt meg på sammen med en kollega, og henne kunne jeg ikke svikte! Så takk til henne som dro meg med! Hun kom litt knisende bort til meg på jobb, og gjemte noe bak ryggen. Så viste hun meg hemmelighetsfullt et ark som det sto «finn din indre diva» på, med ordene «Se hva jeg har meldt meg på!» Jeg husker jeg tenkte «Hæ? Magedans? Er ikke det sånn, hmm, tvilsom dans?» Men så leste jeg den lille flyeren, og det var setningen «en dans av kvinner, for kvinner» som fikk meg til å bli nysgjerrig. I tillegg var jeg nettopp blitt singel, og hadde lyst å gjøre noe bare for MEG – og da var jo en dansestil som ikke krevde en mannlig partner midt i blinken. Så jeg heiv meg på. Dette var høsten 1997. Jeg husker veldig godt følelsen til å begynne med, vi sto i et atrium med en yttervegg bestående av vinduer og når det ble mørkt kunne vi bruke dem som speil. Det dumme var at vi også sto på utstilling, så vi hadde ofte tilskuere kan du si. Men jeg ble fengslet fra første usikre 8-tall. Jeg var bambi på isen og elefant i glasshus, men etter hver eneste kurskveld dro jeg rett hjem og øvde på det vi hadde lært den kvelden. Jeg kjøpte meg speil og hang det på en vegg i stuen. Der sto jeg hver eneste kveld og øvde sånn at jeg på neste kurskveld kunne alt det vi hadde lært forrige gang. Sånn fortsatte jeg å jobbe, og det var nok det som gjorde at jeg utvikla meg såpass raskt som jeg gjorde. Anbefales til alle nye som vil opp og frem!